Det stunder mot jul, og tradisjonen tro samles nordmenn til fakkeltog for dem som sliter med større utfordringer enn mangel på hurtigladere langs E18. I år er det mange grupper å velge mellom. Foran neste ukes forhandlinger mellom regjeringen og støttepartiene skal selv ikke milliardærer føle seg trygge på at kuttene i formueskatten består.

Men noen fakkeltog trodde jeg var slukket for godt. Da ordførere over hele landet for et par år sida, fra alle partier, gikk i tog for Nathan, Yalda og hundrevis av lengeværende asylbarn, virket det som et veiskille i asyldebatten. Selv om nordmenn ønsker en streng asylpolitikk, kunne man fra høyre til venstre enes om at det er hjerteskjærende urimelig å forvise barn som er født og oppvokst i Norge. Som er vel integrert og har røtter her. Som er fra Bergen, ikke Etiopia.

Både lokalbefolkning og lokalpolitikere slo ring om sine asylbarn. Det er slik politikk skal virke i praksis. Tåler den ikke møte med enkeltskjebner, må den endres. Ferdig med den saken.

Den nye regjeringen tok angivelig signalene og skulle vektlegge hensynet til barns beste, på selvstendig grunnlag og ikke som vedheng til foreldrene. Helt i tråd med barnekonvensjonen, så det var ikke akkurat som om Norge her var et modig foregangsland, men bedre sent human enn aldri. Det var et år sida. Et år sida KrF-leder Knut Arild Hareide påsto han hadde gjort mer for asylbarna på åtte dager enn SV på åtte år i regjering. Et år sida Venstre pekte nese av dem som hadde advart mot å samarbeide med Frp.