SELFIE: Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK) arrangerer arbeiderkongress i Sørmarka utenfor Oslo. Jonas Gahr Støre sikrer en selfie av seg, Stefan Löfven (t.h.), partileder i Socialdemokraterna og Danmarks statsminister, Helle Thorning-Schmidt (t.v.).Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
SELFIE: Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité (SAMAK) arrangerer arbeiderkongress i Sørmarka utenfor Oslo. Jonas Gahr Støre sikrer en selfie av seg, Stefan Löfven (t.h.), partileder i Socialdemokraterna og Danmarks statsminister, Helle Thorning-Schmidt (t.v.).Foto: Lise Åserud / NTB scanpixVis mer

Annerledeslandene

Når sosialdemokrater i Norden kjemper for å bevare den nordiske modellen, er det for å forsvare noe som har vist seg å være en suksessoppskrift, skriver Stein Aabø.

Kommentar

Fortellingen om «Annerledeslandet» var først dikteren Rolf Jacobsens, så norske EU-motstanderes, anført av nei-dronninga Anne Enger (den gangen Lahnstein). Dette landet ville hun forsvare mot markedsliberalisme og negative virkninger av globaliseringen. Alle som opplevde striden om norsk EU-medlemskap i 1994 vil huske begrepet som supereffektivt mobiliserte 88 prosent av de stemmeberettigede til urnene og et klart flertall av dem til å si nei til EU-medlemskap. Argumentasjonen fra begge sider hadde klare trekk av overspill. Daværende Ap-leder Thorbjørn Jagland sa til Dagbladet at «noe alvorlig galt vil skje med Norge», dersom vi ikke ble medlemmer. Nei-sida skremte på sin side med demokratisk underskudd og fri flyt av alskens vondt, som billig arbeidskraft, kriminalitet, narkotika, millionærer og det som verre var.

En del av EU-motstanderne var også imot EØS-avtalen som var ferdig snekret og alt igangsatt, siden avtalen trakk nordmenn inn i EUs store fellesmarked. Mange har sagt og skrevet at norsk deltakelse i EØS er mer vidtrekkende enn det europeiske fellesskapet nordmenn sa nei til i 1972. Koplingen av avgivelse av nasjonal suverenitet og økt markedsliberalisme var nok til å forene radisser i byene og distriktsbefolkningen. Det ble nei i folkeavstemningen. Men takket være EØS, får vi si, skjedde det ikke noe alvorlig galt med Norge. De fleste er enige om at EØS-medlemskap har vært av det gode for norsk næringsliv og at «noe alvorlig» ble forhindret. Avtalen ga oss samtidig en følelse av å beholde vår selvstendighet, og har, ifølge den såkalte Europa-utredningen, gitt oss vekst og framgang vi ellers ikke ville hatt.

Men for ti år siden skjedde det noe som ga EU-motstanderne litt rett. EU-utvidelsen fra 15 til 27 land førte til at prinsippet om fri bevegelse av arbeidskraft ble en større utfordring enn det hittil hadde vært. Plutselig kom land med i EU som verken hadde levestandard eller politiske institusjoner som kunne sammenliknes med de gamle EU-landenes. De nye landene hadde stor arbeidsledighet og dermed mye billig arbeidskraft å by på. Det førte til massiv arbeidsinnvandring, som ihvertfall Norge ikke hadde opplevd før. Til landet kom polakker og baltere i en slik grad at de nå utgjør en ny arbeiderklasse i Norge. Mens norske barn forventes å ta mastergrad ,bare de blir store nok, forventer vi at våre bad og kjøkken skal fornyes av folk med tungemål vi ikke behersker.

Denne arbeidsinnvandringen har først og fremst påvirket det norske arbeidsmarkedet. I fagbevegelsen og i regjeringen er kamp mot sosial dumping satt på dagsorden. Det siste året ser vi også hvordan landets myndigheter, som politiet, skatteetaten, toll-etaten, arbeidstilsynet og andre lange armer er i gang med systematisk bekjempelse av de skurkestreker som ulikhetene i det store europeiske arbeidsmarkedet innbyr til. Mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet står EU-tilhengere og EU-motstandere sammen. Mot dette står også regjeringer av ulik farge, kanskje med noe ulik intensitet, men likevel. Mot dette står nå sosialdemokrater i alle nordiske land.

De beskriver det ikke som «dyret i åpenbaringen», men som utfordringer vi alle står overfor. Det viktigste blir å se framover, se hvilke farer som truer og treffe tiltak for å forsvare annerledeslandene i Norden. For det ville ikke vært noe som het «den nordiske modellen», hvis det ikke hadde vært noe å skryte av, noe å kjempe for, noe å definere og slåss om eierskapet til. Det er det vi er vitne til i disse dager. I går møttes toppsjiktet av norske sosialdemokrater og LO-ledere på Sørmarka konferansesenter for å undertegne en politisk erklæring om felles vilje til å «bygge Norden».

Samtidig la Fafo-forskere fram sin sluttrapport av et langvarig forskningsprosjekt om den samme modellen, dens forutsetninger, svakheter, utfordringer og muligheter i ei framtid som blir enda mer sammenvevd med verdens øvrige land.

Hva har så forskerne funnet? Produktivitetsveksten har stagnert. Lønnsforskjellene har økt. Arbeidsinnvandringen har gjort det vanskelig for svake grupper å få jobb. Fagorganiseringen er fallende. Det rokker ved maktforholdene. Den nordiske annerledeshet er truet.

Men Norden er fortsatt «best». Her er det minst ulikheter. De små forskjellene har sammenheng med gode arbeidsmuligheter, samordnet lønnsdannelse, tilnærmet gratis utdanning, heterogen befolkning og omfordeling gjennom skatter og overføringer.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook