Jeg lurer på, Isaksen, hvilke skoler det er du snakker om? Skoler som er godt kjent med mye mobbing, eller skoler som har svært lite av det? Ingen av delene høres spesielt ideelt ut. Kanskje mener du helt nye skoler; institusjoner fulle av mobbere? Personlig tenker jeg at dette vil være å gå en god del tiår tilbake i tid, da vi plasserte andre såkalte utskudd av normalbefolkningen i egne boliger, slik at resten av samfunnet slapp å se på dem. Norge står for toleranse og solidaritet utad i verden, men å begynne å skille klinten fra hveten ligner ikke på en nasjon å være stolt over i mine øyne.

Når, Isaksen, mobber man egentlig i den grad at man må lukes ut av miljøet sitt? Holder det å kaste viskelær på jentene på fremste rad, må man forfølge dem, eller plage dem også fysisk? Det er vanskelig å vite hvor Isaksen mener at denne grensen bør gå. På et tidspunkt kan mobbing bli såpass intenst at det fører til uutholdelige situasjoner. Da er det klart at dette er et problem, men vi skal huske på at her er det barn vi snakker om, og at alle saker har flere sider. Barna skal ivaretas og aller helst bør man ta tak i rota på problemet før det får muligheten til å eskalere, ikke brannslukke ved å flytte på et barn i det skolen står i flammer. Dersom man setter inn forebyggende tiltak som gir barna våre strategier til å vite hvordan de skal te seg for å oppleves, også for seg selv, som et betydningsfullt individ uten å rakke ned på andre slipper vi unna mye brannslukking senere.