I sin kommentar «Kjønn ingen hindring. Kjør debatt!» retter Kjetil Rolness kritikk mot det bildet forskerne i prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge» tegner av nettdebatten og av kvinners posisjon spesielt. Rolness mener vi svartmaler situasjonen, og at tallene våre ikke gir hold for å si at kvinner er spesielt utsatt i det nye digitale ordskiftet. Dette har vi lyst til å svare på, som forskere bak Fritt Ords monitorprosjekt og to av tre redaktører bak sluttrapporten.

Nettdebatt handler om mer enn netthets: Aller først: vårt prosjekt strekker seg lenger enn å kartlegge omfanget av netthets, og hvordan slik hets eventuelt rammer menn og kvinner ulikt. Hvis vi skal forstå hva som begrenser eller muliggjør deltagelse i offentlig debatt i Norge, må vi også forstå andre typer sosiale begrensninger, slik som frykten for å støte eller såre andre med det man sier, eller hensynet til hva andre vil tenke om en. Dette handler om hvor sterkt ulike normer begrenser hva ulike grupper opplever at det er mulig å ytre seg om offentlig.

Hovedpoenget i den kronikken som Rolness viser til (Aftenposten, 19.11) var nettopp å sette dette fenomenet på dagorden og å vise at selvbegrensning ser ut til å være utbredt. Et viktig spørsmål er om noen grupper er mer tilbøyelige til å holde meningene sine tilbake. Grunnen til at vi vektla kvinners selvbegrensning spesielt, var at et slående trekk i materialet er at kvinner i mindre grad sier at de ville si sin mening offentlig i lys av ulike former for sosiale reaksjoner. For eksempel sier bare 5 prosent av kvinnene mot 13 prosent av mennene at de ville ytre en mening som var viktig for dem i sosiale medier hvis det er fare for at ytringen kan støte personer eller grupper.