Den nye regjeringen i Sverige skal føre en «feministisk utenrikspolitikk», har statsminister Stefan Löfven sagt. Han leder en rødgrønn regjering hvor feminisme igjen er et helt sentralt begrep i et Sverige der halve befolkningen erklærer seg som feminister. I Norge er feminisme tvert om i ferd med å bli en politisk belastning, skal vi tro. Tross en historisk mobilisering mot regjeringen siste 8. mars, tør Jonas Gahr Støre knapt nevne ordet likestilling i sitt første alternative statsbudsjett.

Det var situasjonen også i Sverige inntil for noen år sida. Inntil grasrotpartiet Feministisk Initiativ (FI) dukket opp, midt i et blodig oppgjør med den radikale feminismen. Tenk Hjernevask og gang med hundre. Svensk feminisme får likestilling i Norge til å fremstå som barneskirenn. Og da var det noen som ikke la seg flate som de straks gjorde her, men tvert imot sto opp og syntes det fortsatt var en god idé med mer feminisme, ikke mindre.

Det var det overraskende mange som var enig i. Overraskende for de etablerte partiene, som hadde latt seg overbevise av mediedrevet om at feminisme var en tapt sak. I starten de som hadde kjempet for likestilling i flere tiår, etter hvert de unge. Etter hvert veldig mange unge.