Da vi tuslet ut fra den lille valgvaken vi hadde trommet i stand, den kvelden for tjue år siden, var vi litt mismodige, nokså oppgitte, men først og fremst dypt bekymret for hvordan det skulle gå med oss nå. «Hvordan er det mulig at folk kan være så kørka», sa den ene og ristet på hodet, «hvordan kan nordmenn tro at de skal klare seg på egen hånd?»

På jobben dagen derpå, den gangen jobbet jeg i en av svært få Oslo-aviser som ikke var utvetydig for EU, var det åpenbart hvem som hadde vært på hvilket lag kvelden før. Ved det ene bordet hadde folk det salige ansiktsuttrykket spedbarn har etter å ha drukket altfor mye morsmelk. Ved det andre bordet så folk ut som om de hadde bestilt øl og fått tran. Vi som satt der hadde tross alt hørt godt etter når våre fremste politikere, næringslivstopper og økonomer hadde skissert opp konsekvensene av å stå utenfor. Særlig om svenskene skulle si ja, som de jo gjorde. Hvis svenskene, vår visstnok viktigste handelspartner og allierte, gikk inn i EU, da var det rett og slett umulig for Norge ikke å følge etter. Da kunne vi like gjerne legge oss ned og dø. Det var, om ikke ordlyden, så i hvert fall innholdet i budskapet fra dem som visste mest om sånne ting.