SÅ VAR DET slutt for denne gang. Magnhild visste hvor mange kilo poteter man trenger for å lage én kilo potetmel, og kunne forlate «Farmen» med det mest folkelige og norske som finnes av premier: hytte, SUV og et tv-program som evig forstavelse til navnet sitt. 

FOR MAGNHILD er kampen for tilværelsen over, men for andre fortsetter den. Som en ekte bondegård sysselsetter «Farmen» hundrevis av skattebetalere vi ikke ser, og for disse ble tilværelsen enda litt tøffere med det samme rulleteksten freste over skjermen. I et medielandskap hvor nedskjæringer, budsjettkutt og arbeidsledighet bare er noen klikk unna, har «Farmen» vært livgivende, selv om kommentarfeltene under sakene om «Farmen» skulle tilsi noe annet. «Dusteprogram!» skriker leserne i kommentarfeltet. «Dustesak! Hvorfor skriver dere dustesaker om dusteprogram?!».

MAN MÅ ANTA at dette betyr at leserne ønsker seg flere program og saker om utenrikspolitikk og samfunnsgeografi, for eksempel — noe de gir uttrykk for ved å sørge for trafikk til saker de ikke liker om program de ikke kan fordra. Det er absurd, men også solid norsk, at den interne kranglingen i et realityprogram får lederen av et ekte politisk parti til å invitere deltagerne på en kopp kaffe for å roe gemyttene. Forklar det på engelsk for en tilfeldig turist!