Vi folkevalgte kunne brukt de her åra hvor vi er gitt den største tilliten i Norge, tilliten som folkevalgte, til å gjøre landet bedre.

Vi kunne sørget for likestilling og et likestilt arbeidsliv.

Vi kunne bidratt ekstra til å løse verdens kriser, og tatt i mot 5 000 syriske flyktninger.

Vi kunne møtt klimakrisa med en moderne klimapolitikk, som gjorde klimaløsninger mer tilgjengelige for folk flest, og en moderne industripolitikk, som bidro både til klimaløsninger og trygge industriarbeidsplasser.

Vi kunne sagt: I Norge skal vi bekjempe fattigdom, og sørge for at de mest vanskeligstilte familiene har mer å rutte med.

Vi kunne økt skatten for de høyeste inntektene og de store formuene, og latt folk flest sitte igjen med mer å rutte med.

Vi kunne sørget for kvalitet gjennom hele skoledagen, og flere lærere.

Men i dag kommer ingenting av dette til å bli vedtatt.

Min yndlingsforfatter er Sigurd Hoel. Få klarer i en og samme setning å si så mye om både menneskene rundt seg, og samfunnet de er en del av, som ham.

I Syndere i sommersol beskriver han hvordan ord kan rase av sted, være noe som bare detter ut av deg, men etterhvert som ordene gjør inntrykk, blir de noe som binder deg. Hovedpersonen forteller: