La meg først og fremst si at jeg elsker treningssenterbransjen. Det å kunne løfte vekter, danse hiphop eller sykle på spinningsykkel, alt under samme tak, til den tiden man ønsker, uten andre forpliktelser enn å betale en månedlig avgift, passer mine individualistiske behov utmerket. Det er også et akkurat passe sosialt aspekt ved å trene på treningssenter, en utveksler blikk, kanskje en hilsen, et smil.

I spinningsalen sitter jeg sammen med over 100 andre deltakere som alle er der av de samme grunnene, å få god helse, fin kropp, ha det gøy. Alle menneskene sitter nær hverandre, puster i samme tempo, er i en slags symbiose. Alle overkommer en fysisk utfordring sammen, kjenner gåsehuden komme til en låt de digger, føler lykkerusen sive inn i kroppen under nedtrappingen av økta.

Men, likevel, er treningssenterbransjen full av mannssjåvinisme og seksualisering. Nede blant styrketreningsapparatene sprader de muskuløse, hårløse PT-ene med ekstremt lav fettprosent og skyhøyt ego rundt og glaner på de unge damene. De oppfører seg som løver på savannen, som lurer overvåkende rundt med sin fysiske styrke, makt og autoritet, og markerer sitt territorium. Jeg har mange ganger lurt på hvorfor disse, og andre menn i rommet, mener at de kan tillate seg å stirre ubegrenset på kvinnene der. Jeg kan selv se deilige, muskuløse menn som trener tung styrke, men jeg står likevel ikke å stirrer på dem med åpen kjeft, som en ape. Jeg dulter heller ikke borti venninner for å hviske en seksuell kommentar om de deilige mannskroppene, eller tvinger mennene til å møte blikket mitt i speilet, gang på gang. Jeg ønsker å forbeholde meg retten til å ikke bli stirret på av noen som helst mann. Selv om jeg har en flott kropp betyr det ikke at jeg ønsker å bli glodd på, jeg ønsker simpelthen å trene.