SELVMOTSIGENDE: Nå hevder Obama at kampen mot sunni-ISIS går for sakte fordi Assad, - ISIS? fiende, ikke er bekjempet. Dette gir nye forvirrede signaler som varsler om ytterligere destabilisering i den allerede flerdimensjonal regionskrigen, mener artikkelforfatteren.
SELVMOTSIGENDE: Nå hevder Obama at kampen mot sunni-ISIS går for sakte fordi Assad, - ISIS? fiende, ikke er bekjempet. Dette gir nye forvirrede signaler som varsler om ytterligere destabilisering i den allerede flerdimensjonal regionskrigen, mener artikkelforfatteren.Vis mer

USA som fallende stjerne

USA har de siste tiårene utviklet seg fra å være et folkestyre med reell folkemakt til et oligarki, der pengesterke eliter både på venstre og høyresiden styrer USA temmelig samkjørt.

Debattinnlegg

At Noam Chomsky, som er kåret til USAs ledende intellektuelle og verdens mest siterte forsker, skriver at USA har utviklet seg til å bli vår tids største kilde til terror, er deprimerende lesning. Det har lenge vært kjent at Chomsky hevder at USA ikke lenger er et demokrati, men mer en ettparti stat der et oligarki med en elitene styrer på vegne av, og ofte på tross av folkets interesser.

En nylig studie fra Princeton universitetet kommer til samme konklusjon. Martin Gilens and Benjamin I. Page har utredet hvorledes USA de siste tiårene har utviklet seg fra å være et folkestyre med reell folkemakt til et oligarki, der pengesterke eliter både på venstre og høyresiden styrer USA temmelig samkjørt. Det klassiske høyre-venstreside skillet i politikken er i ferd med å bli utdatert. Det USA vi kjente i gamle dager med Marshall-hjelp, borgerrettigheter og kamp for individets frihet, kan se ut til å være i bred stagnasjon.

Chomsky publiserte nylig sin kritikk i TruthOut, der han henviste til CIAs gjennomgang av USAs hemmelige operasjoner. Kritikken handlet i hovedsak om innblandingen i andre staters indre anliggende på en slik måte at man aktivt har bidratt til destabilisering og humanitære tragedier. New York Times omtalte 15. oktober CIA-rapporten og Obama-administrasjonens konklusjon om at de hemmelige aksjonene i land som Cuba, Angola, Sør-Afrika, Nicaragua hadde vært så mislykket at man burde revurdere hele strategien. Avisen ytret skepsis mot den nå pågående støtten til syriske opprørere i lys av nettopp dette. En av Chomskys store poeng er at også NATO har dramatisk endret karakter. Etter Sovjetunionens fall gikk NATO fra å være en europeisk forsvarsallianse til å bli en amerikansk ledet intervensjonsstyrke og aggresjonsmakt med ønske om å dominere verdens olje og gassindustri.

Chomskys siste, revolusjonerende uttalelser om USA som kilde til terror aktualiseres særlig i lys av de senere årenes mislykkede utenrikspolitikk i Midtøsten og dagens faretruende opptrapping mot ny kald krig. Angrepene mot ISIS er for det første grunnlovsstridige, påpeker Yale professor Bruce Ackerman, men de er også imot den amerikanske befolkningens ønsker, der 74 prosent ifølge Public Policy Polling ikke ønsker mer krig. En foruroligende lav respekt for nasjonale staters suverenitet er også åpenbar idet USA angrep inne i Syria uten engang å samtale med landets regjering. Grupper som ISIS må selvsagt bekjempes, men det er et paradoks at slike terrorfraksjoner både bruker amerikanske våpen og biler. Da ISIS opererte i Syria i kampen mot president Bashar al-Assad, mottok de ifølge internasjonale medier både støtte fra USA og ble trent av amerikanerne i Jordan. Helt fra begynnelsen av konflikten har syrerne selv sagt at krigen kom i kjølvannet av at de etter Libyakrigen, ble invadert av tungt bevæpnede sunni-ekstreme grupper som kom utenfra.

At ISIS ble dannet i kjølvannet av USAs invasjon av Irak der amerikanerne forrykket maktbalansen og ga shia-grupper regjeringsmakt, disse som siden har begått overgrep mot sunnimuslimer, gjør ikke saken bedre. USA kan heller ikke påstå at man ikke har vært klar over det potensielt destruktive i situasjonen. Allerede i 1994 ga visepresident under George Bush, Dick Cheney, et intervju der han nettopp beskrev farene ved forrykke maktbalansen mellom fraksjonene i Irak.

Nå hevder Obama ifølge CNN, at kampen mot sunni-ISIS går for sakte fordi Assad, - ISIS’ fiende, ikke er bekjempet. Dette gir nye selvmotsigende, forvirrede signaler som varsler om ytterligere destabilisering i den allerede flerdimensjonal regionskrigen som er den verste humanitære katastrofen siden andre verdenskrig.

Mangeårig utenriksminister og leder av Verdensbanken, Robert McNamara påpekte i The fog of war at USAs deltagelse i borgerkriger gjennom ensidig støtte til den ene part, er nettopp strategien som har gjort at man mislyktes i å bidra til konfliktløsning. Henry Kissinger ser ut til å dele bekymringen. I sin siste bok, World Order mener han at amerikansk politikk har latt seg fenge av en ideologisk tro på «innføring av demokrati og menneskerettigheter» ville løse Midtøstens utfordringer. Man har engasjert seg i idealistiske korstog uten respekt for realitetene på bakken. Resultatet av USAs bidrag til regimeendring i land som Afghanistan, Irak, Libya, Egypt og Syria har vært at alt er blitt mye verre. Man har ikke tatt høyde for at demokratiet som styreform ble utviklet i Vesten over flere hundre år, og ikke automatisk lar seg tvangsinnføre militært i andre regioner. Kissinger etterlyser en reorientering mot politisk realisme og nasjonalstatens suverenitet som premiss for en restabilisering av den nå truede verdensfreden.

Det er et betydelig paradoks at USA med sine idealistiske demokrati-ønsker nyter langt mindre respekt i Midtøsten i dag enn den mer realitetsorienterte linjen til russiske Vladimir Putin, som to år på rad er kåret av Forbes Magazine som verdens mektigste mann. Det er et tilsvarende paradoks at vestlige medier i så liten grad reflekterer de pluralistiske realitetene på bakken i mange land som er utenfor den vestlige sonen. Her kunne man lært mye om andre som kunne ført til mer fred. Den vestlige drømmen om en urealistisk idealisme kan være nettopp det som fører verden ut i nye storkonflikter.

Faren for at det tidligere så demokratiske USA skulle utvikle seg til en autokratisk militærstat som ikke respekterer forordninger som regulerer forholdet mellom selvstendige stater, har følgelig lenge bekymret ledende tenkere. President Eisenhowers tale fra 1961 er talende, der han på mange måter uttrykker frykten for demokratiets forvitring i USA ved å hevde at en sterk økning av militærmaktens politiske påvirkning er en særlig fare. Eisenhowers advarsel om å aldri la denne potensielt katastrofale kombinasjonen true de amerikanske friheter eller demokratiske prosesser, er skremmende å betrakte i dag, særlig da det kan se ut til at nettopp det han fryktet har skjedd.

I den grad USA er på vei mot en autokratisk styreform, er det god grunn i Europa til ikke å etterfølge eksemplet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook