Jeg har brukt lang tid på å modnes med tanken på å dele denne delen av mitt liv, men har kommet fram til at dette vil jeg at folk skal vite. Dette skal folk ha i bakhodet neste gang det skjer igjen. 

I dag stakk det meg i hjertet igjen og nå kunne jeg ikke la det gå forbi, for nå er mitt hjerte fullt.Jeg er ikke en alt for overfølsom type. Jeg er kanskje ikke den som er flinkest til å fortelle hva jeg føler. Jeg ønsker bare å få være i fred og gå videre. Jeg tar dritten, freser litt og går videre. Jeg tåler mye, jeg har tålt utrolig mye opp gjennom årene. Men nå var det fullt!

Jeg har verdens vakreste datter. Hun fylte nettop 3 år og var en stor sol hele dagen. Hun elsket at vi sang bursdagsangen. Hun gir oss et herlig liv, med så utrolig mye ekte følelser. Hun viser hele spekterert av glede, sinne, tristhet og stahet. Hun er komplett. Hun er vår datter. Hun har down syndrom.Jeg husker fortsatt 1. desember 2011 med et glassklart minne. En fortvilelse, sorg, sjokk, frykt, tomhet og en enorm uro for framtiden. Framtiden til Milla, til hennes bror, til oss som familie.