Det er natt til 6. august 1945 på Tinian-øya i Stillehavet. Bombeflyet Enola Gay — et B29 — tar av mot Hiroshima. Det bærer på en 4 tonn tung atombombe av uran. Klokka 08.15 eksploderer den 600 meter over bakken i sentrum av Hiroshima.

Da jeg besøkte Hiroshima fortalte Seiko Ikeda, 77 år gammel overlevende etter angrepet, om det hun som 12-åring opplevde denne morgenen, ca. 1.5 kilometer fra atombombas episenter: «Jeg ble plutselig omringet av en voldsom lyd og et sterkt lys, og ble revet over ende. Alt ble svart, jeg mistet bevisstheten. Da jeg våknet var klærne mine borte, biter av de hang fast i kroppen. Håret og kroppen min var brent. Skinnet var borte fra kropp og ansikt. Jeg skrek etter hjelp, men det var bare lik og brente lemmer overalt. At jeg var naken hadde jeg ikke energi til å tenke på. Jeg følte først sorg over de døde, men så mistet jeg også denne menneskelige følelsen. Det var for mye død.»

Det var 350 000 menneske i Hiroshima da atombomba ble sluppet. Pr desember 1945 hadde ca. 140.000 mistet livet. Den 8. desember møtes representanter fra verdens stater til den tredje konferanse om de humanitære konsekvensene av atomvåpen. I 2013 tok den rød-grønne regjeringen initiativ til Oslo-konferansen om humanitære konsekvenser av kjernevåpen. Dette markerer starten på det som omtales som «det humanitære sporet», et skifte i det offentlige ordskiftet internasjonalt rundt atomvåpen. Oppmerksomheten er dreid fra atomvåpen som avskrekkingsmekanismer til atomvåpen som brutale, inhumane masseødeleggelsesvåpen.