Avstanden mellom norsk og svensk offentlighet har vel ikke vært større enn siden den norsk-svenske krigen i 1814. Sverigedemokraternas og Fremskrittspartiets oppslutning i folket er omtrent like stor på begge sider av kjølen, men førstnevnte er en politisk pariakaste og Frp er inne i regjeringsvarmen. Hvordan er det mulig?Vår fremste representant for ideen om felles forbrødring, det en gang så stolte og framgangsrike SAS, akslet den utakknemlige oppgaven med å forklare. I SAS-magasinet Scandinavian Traveler skriver Per Svensson, tidligere kulturredaktør i Expressen og vinner av «Det stora journalistpriset», en artikkel som tar for av de høyrepopulistiske partienes utvikling i de skandinaviske landene. Likhetene, men ikke minst det som skiller. Nyanseforskjellene, som Frp er ivrige etter å påpeke, mellom partier som i manges oppfatning er en og samme ulla.

Per Sandberg mener artikkelen er avskyelig, og oppfordret SAS-ledelsen til å trekke magasinet. Noe de også gjorde. Men er dette noe å reagere på, Frp? I motsetning til andre svenske skribenter, blant andre journalist og historiker Henrik Arnstad som har satt sinnene i kok både i Frp og blant mange norske aviskommentatorer, har SAS-artikkelen en helt annen tilnærming når den skal forklare forskjellen på norsk, svensk og dansk nasjonalisme. Hør bare her:«Medan Sverige efter kriget lät det moderna samhällsbygget bli den stora, egentligen, enda källan till nationell stolthet, och stämplade historieromantik och patriotisk pompa som suspekta och farliga företeelser, var förhållandet till traditionell nationalism ett annat i länder som varit ockuperade och/eller själva direkt indragna i kriget. Där laddades de nationella symbolerna istället med positiv energi av kampen för frihet och oberoende.»