ANGRER: Hanne Kristin Rohde har kjøpt og brukt pels i mange år.
Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
ANGRER: Hanne Kristin Rohde har kjøpt og brukt pels i mange år. Foto: Jørn H. Moen / DagbladetVis mer

Det handler om dyreverd

Det var ikke for sent. Heldigvis. Til å forstå. Til virkelig å ta inn over meg hvordan rev og mink lider i fangenskap.

Debattinnlegg

På 30 ganger 90 centimeter, født til et liv uten utløp for naturlige instinkter, står de der. Fanget av oss mennesker. Undergitt pengenes makt og kontroll. Jeg har kjøpt pelsprodukter av rev og mink, brukt dem, vært glad i dem og stolt av dem. Pelskåper, pelsjakker, pelskrager, luer og skjerf. Jeg måtte bli 52 år før jeg skjønte alvoret. Det er ikke bra. Jeg trodde jeg var mer oppvakt.

Men gradvis har jeg maktet å ta inn over meg den virkelighet disse dyrene lever i. Det er ikke et liv. Men de puster, altså er de levende. Og de tvinges til å leve i strid med sine naturlige instinkter fordi vi skal pynte oss.

Og med denne erkjennelsen forstod jeg at jeg ikke bare må slutte å kjøpe pelsprodukter, jeg må slutte å bruke dem også. 

NRK Brennpunkts dokumentar om dyrenes levevilkår var brutal. Dyr i fangenskap. Rystende holdninger hos oppdretterne. Overgrep og rutinesvikt. Lovbrudd. En åpenlys vilje til å lure Mattilsynet. Det er selvfølgelig til en viss grad kompliserende at den er laget delvis ved bruk av skjult kamera. Men jeg tror ikke jeg er den eneste som er skeptisk til varslede kontroller, enten det er i pelsnæringen, på restauranter eller i matvarebutikker. Norge er på mange måter bygget på tillit, og med tillit avles naivitet. Og med naivitet utvikles et marked for omgåelse av rutiner og vilje til lovbrudd. Det kan også hende at bildet ikke er representativt. At de fleste pelsdyrbønder ikke har de holdningene som fremkommer i dokumentaren. At de fleste ikke synes det er greit å ydmyke dyrene med jevnlige overgrep. De fleste dyrene har det kanskje bedre enn dem i filmen. Jeg tror ikke det, men det er ikke viktig.

Det er faktisk ikke det sentrale poenget.

Det er ikke lovbruddene, men driften i seg selv, som er bakgrunn for den veterinærfaglige kritikken. Det finnes ikke et eneste regelverk, lov eller forskrift, som kan hindre de problemene som oppstår for rev og mink i bur. Når vi samtidig vet at vi utmerket godt kan klare oss uten disse pelsproduktene, at vi kan holde oss både varme og pynte oss, uten pels, hvorfor skal vi på liv og død tviholde på torturen? tenker jeg. 

Dokumentaren Pels gjorde altså inntrykk.  Det siste bildet, med en rev som hopper som besatt frem og tilbake i buret sitt, understreker det groteske i selve næringen.

Jeg klarer ikke å mene at dette er greit. Slikt pelsdyrhold er ganske enkelt uverdig. I seg selv. Derfor trenger jeg  ikke lange diskusjoner om hvorvidt oppdretterne ble lurt, om de sa ting de ikke mente, om det vi så ikke er representativt. Slik holdninger og handlinger som vi så bør føre til anmeldelse, straff og fradømmelse av retten til å drive næring. Norsk pelsdyrnæring har allerede fått ti lange år til å rydde opp. Uten påfallende bedring. Finnes det andre næringer som har fått like romslige fristutsettelser og tilgivelser? Jeg vet ikke. Men jeg vet at i 2013 var omsetningsverdien på norske skinn 500 mill kroner. Og her er vel svaret.

Hva har dyrene å stille opp mot kr 500 millioner? Jeg håper inderlig at Regjering og Storting lytter til folket. 68 prosent ønsker en avvikling av pelsdyrnæringen basert på et moralsk standpunkt. Og så er det en svært viktig sak til.

Vi- forbrukerne - har faktisk all makt.

Vi kan slutte å kjøpe disse produktene som er basert på lidelser.Jeg ønsker å være et godt menneske.I denne saken betyr det å endre adferd.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook