KHAO LAK  2.JULEDAG 2004: Katastrofen er et faktum. Her ligger døde kropper, ofre for tsunamien, stablet ved Sofitel Magic Lagoon. Foto: EPA/ NTB Scanpix
KHAO LAK 2.JULEDAG 2004: Katastrofen er et faktum. Her ligger døde kropper, ofre for tsunamien, stablet ved Sofitel Magic Lagoon. Foto: EPA/ NTB ScanpixVis mer

Katastrofens ansikter

Naturkatastrofer dreper og ødelegger. Men midt i helvetet hender det ofte at menneskene er på sitt beste.

Kommentar

Nyttårsaften i Phuket, Thailand 2004. Vi er en liten gjeng rundt et bord på toppen av et hotell som så sine beste dager for noen tiår siden. Det er fem døgn siden en tsunami slo inn over kysten og knuste alt i sin vei. Katastrofens omfang er ennå ikke kjent. Overlevende og pårørende leter i ruinene og i likhaugene på tempelplassene etter sine savnede. Hjemme i Norge snakker myndighetene om at tusen nordmenn kan ha omkommet. Stemningen rundt bordet med plastduken er ikke feststemt. Orkesteret spiller surt og forsiktig. Da kommer det inn en ny kar. Han er grimete i ansiktet. Klærne har tydelige spor av støv og svette. Han får en øl i hånden, så sier han lavmælt: «I dag har vært en god dag. Jeg har funnet far».

Det gode var ikke at faren hadde overlevd. Han var død, som så mange andre. Det var vissheten om farens skjebne som var det viktige. Å vite noe sikkert er det som etterspørres mest og hardest i alle typer katastrofer, enten det er krig, terror eller naturkreftene som sprer død og uforutsigbarhet. Hendelsen forteller også noe mer. I katastrofer etableres eller prioriteres nye verdier og samarbeidsformer. I landene som ble rammet av tsunamien var fellesskapet mellom menneskene den viktigste redningsressursen helt til den internasjonale hjelpen kom.

At det gikk slik skyldtes ingen naturlov. I krig og terror er det omvendt. Fiendebildene er knivskarpe og målet er å påføre fienden mest mulig skade og lidelse. Men heller ikke naturkatastrofer har noen sikker fasit. 215 dager etter tsunamien i Det indiske hav, ble sørstatene i USA rammet av tornadoen Katrina. Der brøt store deler av samfunnet sammen i anarki og plyndring og statsmakten mistet kontrollen. Under lå bl.a. en strukturell rasisme som i flere hundre år hadde undergravd tilliten mellom folk og myndigheter.

Det finnes mange fortellinger om samhold og fellesskap i dagene etter tsunamien i Thailand. Som reporter har jeg selv fortalt flere av dem. La det likevel ikke være noen tvil om hva som er naturkatastrofens viktigste ansikt. Det er død og ødeleggelse. Jeg så det første offeret på vei til Khao Lak der ødeleggelsene var størst. Den omkomne var svøpt i plastposer og tjoret fast på bagasjebrettet til en moped. Mopeden var på vei til en av tempelplassene som ble brukt til oppsamling av de døde. Og la det være sagt: Den som har sett 1800 døde kropper som har ligget flere dager i nesten 40 graders varme, glemmer verken synet eller lukten. Det var ikke uvirkelig. Det var så fordømt virkelig som noe kan bli. Men heller ikke her var humanismen fraværende. For midt i rekkene av døde kropper jobbet det norske identifikasjonsteamet. De hadde ennå ikke fått alt utstyret sitt og brukte likkister som arbeidsbord. Disse fagfolkene, med sin lavmælte, men barske og direkte humor, klarte å identifisere alle de 84 omkomne nordmennene. Det var en bragd som har fått altfor liten oppmerksomhet.

Det særpregede for de norske etter tsunamikatastrofen var fraværet av myndighetsregulering. Norske myndigheters kriseberedskap var en skandale. De pårørendes påpekning av svakhetene ble avfeid som lite troverdig fordi kritikken ble framført av folk i sjokk. Vi som var sammen med de pårørende hadde motsatt oppfatning. Aldri har jeg sett mer realistiske og troverdige mennesker. Her måtte alle hjelpe og skjerme hverandre, enten du var en pårørende som hadde mistet et barn, eller om du var utsendt som journalist for å berette om katastrofens omfang og virkninger. Samtidig var folket i Thailand en fantastisk ressurs med en naturlig hjelpsomhet og vennlighet jeg ikke har sett maken til noe annet sted.

Det vi så i flere land var at en katastrofe som denne kan stimulere samholdet, føre til god ressursfordeling og svekkelse av gamle motsetninger. Forutsetningen er at folk har tillit til hverandre og at statsmakten utviser lederskap. Slik er tsunamien blitt en påminnelse om hvilken avgjørende rolle tillit og solidaritet mellom mennesker egentlig har. Annen juledag er det ti år siden flodbølgen tok 280000 liv. I det havet av lidelse, er det likevel erfaringer som peker framover. «Det er synd på menneskene», skrev dramatikeren August Strindberg i «Et drømmespill». Han hadde nok rett i det. Men det er også håp for menneskene. Det lærte vi av tsunamien.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.