I det siste har det vært mye oppmerksomhet rundt den skammelige behandlingen mange uføre utsettes for. Forslaget til å kutte i barnetillegget for uføre, og det tapet mange uføretrygdede får hvis de har gjeld, har blitt dekket grundig av mediene, og bidro til at regjeringen ble presset til delvis å snu i saken om kutt i barnetillegget.

Samtidig har Stortinget vedtatt endringer i uføres alderspensjon som har gått under radaren på de fleste, til tross for at endringene vil gi dramatiske utslag for mange uføre. I praksis innebærer endringene at det i enda større grad enn før straffer seg å være syk og ufør. Ikke bare straffes uføre ved at de lever på 66 prosent av inntekten de hadde da de var friske og arbeidsføre, med de nye reglene for alderspensjon får de enda mindre å rutte med når de når pensjonsalder.

De urettferdige utslagene av de nye reglene kan illustreres ved et tenkt eksempel der de tidligere kollegene Per og Kari møtes i pensjonistforeninga over en øl noen tiår fram i tid. De to har jobbet i samme bedrift for samme lønn, men mens Kari jobbet fulltid fram til hun fylte 67 år og gikk av med pensjon, fikk Per kreft og ble ufør da han var 60. De to prater om hva de har i pensjon over halvliteren. Når de reiser seg for å gå, tar Kari resolutt regninga. Både Per og Kari hadde 450.000 i årslønn da de jobbet sammen. Siden Per fikk kreft og ble ufør, mottok han 66 prosent av årslønna i uføretrygd fram til fylte 67 år, altså 297.000 kroner i året. Etter at de begge har trådt inn i pensjonistenes rekker, får Per en alderspensjon fra folketrygden på 195.000 kroner i året. Siden han er ufør har han ikke rett til avtalefestet pensjon, AFP.  Kari, som har AFP i tillegg til alderspensjon fra folketrygden, får utbetalt til sammen 260.000 kroner i året i pensjon. Per og Kari har i tillegg obligatorisk tjenestepensjon (OTP), men den vil ikke gi mer enn omtrent 1500 kroner i måneden i 10 år.