Lust actually

Hva kan vi lære om kjærlighet fra filmen Love Actually? Forhåpentligvis ingenting.

LOVE ACTUALLY: Filmen med Hugh Grant og Martine McCutcheon er blitt en juleklassiker for mange. Artikkelforfatteren lurer på hvorfor.
LOVE ACTUALLY: Filmen med Hugh Grant og Martine McCutcheon er blitt en juleklassiker for mange. Artikkelforfatteren lurer på hvorfor.Vis mer
Debattinnlegg

I går ble den etter hvert kjente og kjære klassikeren Love Actually sendt på NRK i god førjulstradisjon. Filmen hadde knapt begynt før twitter-feeden raskt ble fylt opp av sukkersøte tweets fra kjente og ukjente som kunne fortelle at de hadde benket seg foran TV'en. Favorittøyeblikk og sitater kom på løpende bånd, og mange er visst av den oppfatning at det ikke er ordentlig jul før Bill Nighy og co har entret skjermen. Hele Norge, fra Bjørnar Moxnes til Torbjørn Røe Isaksen, synes å ha en soft spot for denne filmen.

Selv har jeg aldri hatt noe særlig forhold til den, men bestemte meg for å gjøre som resten av befolkningen i går, i et forsøk på å forstå hva det er med filmen som rører ved så mange.

To og en halv time senere har jeg ikke kommet noe nærmere et svar på det. Tvert imot.

«Kjærlighet er overalt, hvis du ser etter den». Budskapet filmen åpner med er unektelig vakkert, iscenesatt på en flyplass, der tilfeldige fedre og sønner, mødre og døtre, menn og koner, kjærester og gamle venner omfavner hverandre i ankomsthallen akkompagnert av stemmen til Hugh Grant. Problemet er bare at dette er en svært lite treffende introduksjon til det vi får presentert i de to og en halv timene som følger.

For ikke bare er filmen en usammenhengende røre av diverse relasjoner som flettes sammen uten at vi egentlig får vite hvordan de fleste kjenner hverandre engang. Den er også alt annet enn romantisk, og har i det hele tatt et ganske trøblete budskap hva gjelder kjærlighet. Hvordan kan jeg si noe sånt? La meg demonstrere ved å gå igjennom noen av historiene vi blir presentert for.

Mark er bestevennen til Peter og forloveren i bryllupet mellom ham og Juliet, men Mark bærer på en hemmelighet. Han har vært forelsket i Juliet siden hun og Peter først møttes. Som den voksne mannen han er, løser Mark dette ved ikke å snakke med sin bestevenns kjæreste, unngå henne, og oppføre seg generelt rart og ukomfortabelt i hennes nærvær. Juliet har derfor, ikke overraskende, antatt at Mark ikke liker henne noe særlig, men skjønner tegningen når hun ser videopptaket han har gjort av bryllupet deres.

Det viser seg nemlig at Mark i stedet for å ta seg sammen, nyte bryllupet og glede seg over det faktum at hans beste venn har funnet kjærligheten, har sippet rundt og tatt creepy nærbilder av sin beste venns kone. Dette forholdet når sitt romantiske klimaks, i det som mange ser ut til å mene at er filmens mest hjerteskjærende romantiske øyeblikk, der Mark møter opp på døren til Peter og Juliet på julaften og bekjenner sin ubesvarte kjærlighet ved å holde opp tekstplakater.

Selv sitter jeg bare og lurer på hvor denne inderlige kjærligheten til Juliet kommer fra ettersom det blir ettertrykkelig understreket at Mark aldri har tillatt seg selv å bli kjent med henne. Det kan altså neppe være personligheten hennes eller humoren Mark sikter til, når han dedikerer at «To me you are perfect». Vi skal altså synes det er kjemperomantisk at Mark fra første stund har følt et så sterkt begjær for sin beste venns kjæreste at han aldri har klart å snakke ordentlig med henne.

Dette er imidlertid et gjennomgående karaktertrekk i Love Actually, der menn knapt trenger å forstå hva en kvinne sier før de blir hodestups forelsket.

Da forfatteren Jamie finner ut at kjæresten hans har vært utro med broren hans reiser han alene til en hytte ved sjøen i Frankrike for å skrive. Her jobber hushjelpen Aurélia som bare snakker portugisisk. Språkbarrieren er imidlertid intet problem i en film der begjær synes å være ekvivalent med kjærlighet. Jamies interesse for Aurélia blir nemlig vekket da han sitter ute ved vannet og skriver og papirene hans blir tatt av et vindkast. Aurélia tar resolutt av seg klærne og hopper i sjøen for å redde så mange sider som mulig, men ikke uten at Jamie får tid til å iaktta henne kun iført bikini.

Synet av Aurélia i bikini etterlater et så sterkt inntrykk på Jamie at han senere forlater familien sin som han har kommet hjem for å feire julen med, for å reise tilbake til Frankrike og fri til sitt livs kjærlighet. I scenen som følger får vi se Jamie vandre gjennom en landsby i Frankrike, der alle av en eller annen grunn snakker portugisisk og er på kulturelt nivå med et bygdesamfunn i Afghanistan, på leting etter Aurélia med landsbyen på slep. Hvit engelsk mann skal altså fri til portugisisk kvinne. Hvilken sensasjon i 2000-tallets Frankrike. Jamie finner Aurélia, og etter å ha lært akkurat nok portugisisk til å spørre om hun vil gifte seg med ham svarer hun «yes» på engelsk og flytter til England med mannen hun knapt kjenner.

Altså, hvorfor i all verden sitter jenter og griner om kapp til en film hvis overordnede budskap er at udødelig kjærlighet er noe som oppstår i det øyeblikket en mann ser noen han har lyst til å ligge med?

Det er heller ikke mange ord som blir vekslet mellom Storbritannias nyvalgte statsminister David og den nyansatte hushjelpen Natalie før begge er hodestups forelsket. Vi får se David virre rundt som en tenåring og fortelle seg selv at han må ta seg sammen, samtidig som han forbereder seg til statsbesøket fra USAs president samme dag. Da David senere spaserer inn i rommet og blir vitne til at presidenten flørter åpenlyst med Natalie blir han så sjalu at han ydmyker USAs president på en pressekonferanse før han ber om at Natalie blir omplassert.

Først når han får et julekort fra Natalie der hun erklærer sin kjærlighet til David (til tross for å ha mistet jobben på grunn av nettopp hans umodenhet) klarer statsministeren å mobilisere handlekraft nok til å oppsøke kvinnen han er forelsket i, og enden på visa er at de blir fersket mens de står bak sceneteppet og roter under en barneteaterforestilling. Det er kun Hugh Grants sjarme som får denne storyen til å passere som noe annet enn realt vås. Verre enn forholdene som blir til, er imidlertid forholdene som tar slutt.

Da Karen oppdager at hennes mann Harry har kjøpt et dyrt kjede som hun tror er til henne selv, men som i stedet viser seg å være en upassende gave til hans attraktive sekretær Mia, blir hun knust og erklærer på dramatisk vis at Harry har gjort deres ekteskap til en vits. Vi får aldri vite helt hvordan det går mellom dem, men budskapet vi skal akseptere er at en upassende julegave til en annen kvinne er mer enn god nok grunn til å bryte opp et solid ekteskap med to barn.

Aller verst er historien om Sarah og Karl. Sarah har vært åpenlyst forelsket i kollegaen Karl i lang tid, noe alle på jobben vet, men Sarah har ikke turt å si noe. Det viser seg at interessen er gjensidig, og etter en jobbfest blir det endelig full klaff mellom dem. Karl og Sarah er i ferd med å ha sex da Sarahs mentalt syke bror ringer. Sarah føler seg forpliktet til å ta telefonen og må til slutt avslutte akten for å besøke broren på mentalsykehuset. Dette er tydeligvis så problematisk at romansen mellom Sarah og Karl effektivt avsluttes her. Moralen er altså at et forhold der sex en og annen kveld kanskje må vike for at kjæresten din stiller opp for sin mentalt syke bror, er så håpløst at det umuliggjør noen videre relasjon mellom to personer som liker hverandre. Gledelig jul dere.

Storyen til Colin, den sosialt tilbakestående fyren som uffer seg over at han ikke klarer å få seg et ligg i England, tar imidlertid kaka som den aller tåpeligste. Colin mener han ikke får seg noe fordi britiske jenter er hovne. I realiteten skyldes det at Colin oppfører seg som en forvokst baby, går i t-skjorter med påskriften «Satisfaction Guaranteed» og sier ting som «I am Colin. God of Sex». Colin pakker en sekk full av kondomer og reiser til Wisconsin for julen, med avskjedsordene «I'm on shag highway heading west», overbevist om at hans britiske aksent vil sjarmere de amerikanske jentene i senk.

Han rekker selvfølgelig knapt å sette seg ned på første og beste pub, før han treffer fire smellvakre vakuumhjerner av noen kvinnfolk (finnes det en eneste uavhengig og interessant kvinnelig karakter i denne filmen?) som inviterer ham hjem til huset sitt der de alle deler samme seng, angivelig fordi de ikke har råd til flere senger (eller pysjamaser). Denne historien slutter med at Colin tar med seg Harriet, titulert som «the Sexy One», tilbake til England. Med på reisen er også Harriets søster, Carla, som gladelig har blitt med over atlanteren for å være trofékonen/sexsuveniren til Colins hakket smartere (uten at det sier så mye) kompis Tony. Men hey, love works in mysterious ways, eller hva?

Det finnes riktignok gode bruddstykker i denne filmen. Forholdet mellom Daniel som nylig har mistet kona og hans 11 år gamle stesønn Sam har noen sjarmerende og fine scener, og Liam Neeson er som vanlig glimrende i rollen. Plottet blir imidlertid ikke bedre av den grunn.Sam er nedbrutt fordi han er forelsket i skolens mest populære jente (som tilfeldigvis heter det samme som Sams avdøde mor, uten at dette gis noen videre betydning for historien), men hun vet ikke hvem han er. Isolert sett kunne denne historien vært et godt utgangspunkt for en typisk romantisk ungdomskomedie, ala: «sjenert gutt liker populær jente, og setter i stand et prangende show for å vinne hennes hjerte.» I denne filmen blir det imidlertid bare nok en historie der moralen er at man knapt trenger å ha hilst før man skal erklære sin udødelige kjærlighet.

De er egentlig bare to relasjoner i denne filmen som føles tilnærmet ekte. Det ene er vennskapsforholdet mellom rockelegenden Billy Mack og managerkompisen Joe. Bill Nighys tolkning av den fallerte rockeveteranen som forsøker å gjøre comeback med tidenes kleineste julelåt er en fryd, og det er nesten litt koselig da Billy Mack mot slutten av filmen forlater en fest hos Elton John for å bli full og se porno med Joe, som trengte selskap på julaften.

Det eneste virkelig interessante forholdet i filmen er imidlertid den gryende romansen mellom John og Judy som blir kjent med hverandre på et filmsett der de jobber som stand-ins og simulerer sex-scener. Begge har et helt avslappet forhold til nakenhet, men er ellers svært sjenerte og reserverte mennesker. På settet finner de imidlertid tonen ved å gjøre noe ingen av de andre parene i filmen synes å gjøre: snakke med hverandre. Det er også heller ironisk at det måtte til en relasjon mellom to nakne stand-ins som spiller inn sex-scener, før denne filmen som presumptivt handler om kjærlighet, klarer å presentere et par som forelsker seg fordi de gjør noe så ekstraordinært som å sette pris på hverandres selskap.

Jeg klarer i grunn ikke å oppsummere denne filmens budskap stort bedre enn det filmkritiker i det amerikanske magasinet The Atlantic, Christopher Orr, gjør i den likefremt tittellerte artikkelen «Love Actually Is the Least Romantic Film of All Time». For å gjengi en lett omskrevet versjon av hans hovedpoeng:

Den overordnede moralen i filmen synes å være at kjærlighet i all hovedsak er et produkt av fysisk tiltrekning og krever bortimot ingen verbal kommunikasjon eller intellektuell/emosjonell tiltrekning av noe slag. Dernest at den prinsipale barrieren mellom forelskelse og et romantisk forhold er å evnen til mønstre frem nerver nok til å si «jeg elsker deg», gjerne før du har hatt så mye som en samtale med vedkommende fra før. Og sist men ikke minst, at ethvert hinder som måtte oppstå i et forhold, det være seg et langvarig ekteskap eller en begynnende romanse, aldri kan bli så lite at det er best ikke å forsøke å overkomme det.

For meg kan det utmerket godt bli jul uten dette.

Artikkelen er hentet fra artikkelforfatterens egen blogg, der den først ble publisert tidligere i dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.