JULEFERIEN  er ikke bare fred på jord, for mange er det også en kamp mot tvangsekteskap. Foto: REUTERS/Zohra Bensemra
JULEFERIEN er ikke bare fred på jord, for mange er det også en kamp mot tvangsekteskap. Foto: REUTERS/Zohra BensemraVis mer

Juleferiens krigsveteran

Denne jula har jeg virkelig sloss for å ikke dra til utlandet. Denne jula har jeg vært i krig mot min egen familie. Denne jula gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke bli giftet bort.

Meninger

Etter å ha hørt mange skrekkhistorier fra andre pakistanere om hvor «norske og ødelagt» barna deres hadde blitt av å bo her, valgte min onkel å flytte til Pakistan med sin familie mens ungene fortsatt var små og upåvirket av samfunnet. Han rådet min far til å gjøre det samme, men pappa var ikke bekymret. «Bare vent og se,» sa faren min, «mine barn vil aldri bli norske.»  

Ettersom årene gikk, og jeg kom i puberteten, angret min far veldig på at han ikke dro. Jeg begynte å være mer ute enn inne, spilte satanmusikk på full guffe alene på rommet, og maste om å dra på juleball i kjole. Helvete var løs hver gang jeg hadde vært ute og spilt fotball med gutter.  

Jeg fikk virkelig høre det da de fant min tegneblokk med nakne kropper, og de klikket i vinkel da de oppdaget minishorts i skapet- men det var da pappa fant min private skrivebok med ulike tekster, jeg virkelig fikk kjenne på hva det vil si å være en dårlig jente. Jeg var fjorten år da de begynte å mistenke at jeg ikke lenger var jomfru bare fordi jeg hadde skrevet ordet «pikk.» De dro meg ned til fastlegen for å dobbeltsjekke om jeg hadde hinna på plass.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var mine foreldres største mareritt, at jeg skulle ha sex før ekteskap.  

Allerede da jeg var 16 begynte de å tenke på å finne en mann til meg så de kunne kontrollere mitt seksualliv, men jeg ungikk ekteskap som bare pesten, slapp fantasien løs og skremte vekk friere år etter år. Jeg ønsket å ødelegge mitt rykte med vilje så ingen noen gang ville gifte seg med meg, men jeg leker med livet- og denne leken er farlig.  

«Hva var det jeg sa?» smelte onkelen min gjennom telefonen helt fra Pakistan, «du skulle hørt på meg, du skulle ha dratt til Pakistan, men det er for sent- hun er blitt norsk!» Faren min ble så frustrert- han kunne jo ikke tape ære blant sine brødre. «Ta henne med til Pakistan, så fikser vi henne opp,» sa resten av slektningene, «eller bare forlat henne, kast henne ut i villmarka,» utbrøt tanta mi.  

Jo eldre jeg ble, jo verre ble jeg. Gikk med usømmelige klær og snakket for høyt. Jeg begynte å dra ut, og kom hjem altfor sent. Hadde jeg drukket, passet jeg på å svelge flere håndfull med granbar og jord for å ikke lukte alkohol når jeg gikk inn døra.   Plutselig begynte kompisene til min far å blande seg inn, og det gjorde alt mye vanskeligere. Moralpolitiet hadde aldri pause. De ringte han hver gang de så meg på feil plass til feil tid- ute sent på kvelden og side om side med en hvit gutt.  

20 år, juletid, og presset for å gifte seg var enormt. Jeg hadde skreket lungene mine ferdig for luft, og jeg var utmattet av å kjempe mot ekteskap i så mange år uten at det hadde hjulpet noe særlig. Etter et selvmordsforsøk på en forlatt fotballbane, fikk jeg en kraftig oppvekker. Hvor idiot gikk det an å være?

Juleferien 2014 var igjen sinnsykt kaotisk. Det var like før vi dro til Pakistan hadde jeg ikke kjempet som faen mot slektningene mine, men det har kostet meg, og jeg har brukt opp alle krefter. Jeg er dritsliten.  

Men jeg er også en veteran, juleferiens krigsveteran, og vil derfor aldri noensinne gi opp.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook