Kanskje er det på tide å hente fram motstanden

Blekket skal renne

Kommentar

I går blødde menneskeverdet. Europa står i brann, grepet strammer seg rundt de ekstreme polene. I Tyskland marsjerer fremmedfiendtlige mennesker i gatene, til et mørkt ekko av historiens klang. Små fraksjoner av den nye, fremmedgjorte og arbeidsledige klassen av unge minoriteter i Europa radikaliseres. Noen reiser til Syria, fremmedkrigere blir de kalt. Gårsdagens resultat var ikke først og fremst en politisk kontrovers, men nok et resultat av ekstremisme. Mennesker som tok livet av mennesker.

La oss ikke glemme det.

På Bastilleplassen i Paris står en søyle over ofrene etter julirevolusjonen i Paris, 1830. Under parolen "Friheten leder folket" gikk det franske folket til krig mot den reaksjonære regjeringen, som blant annet ville innskrenke pressefriheten. I går, bare noen meter lenger bort fra plassen, gikk menneskeliv tapt.

I 1830 sa de undertrykte massene i Paris seg villig til å ofre livene sine for friheten. For tre år siden sa sjefredaktør som i går måtte bøte med livet,Stéphane «Charb» Charbonnier, at han "heller ville dø stående enn å leve på knærne."

Det franske, satiriske tidskriftet Charlie Hebdo holdt ytringsfriheten høyt hevet, men i bunnen lå det et budskap om respekt for menneskeverdet som gikk på tvers av tro og holdninger. Hebdo var ikke bare en Islamistkritisk avis, det var også en antirasistisk stemme som har kjempet mot stigmatisering av muslimer. Bladet var en stemme mot totalitære idéer. De sparket i alle retninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I går kveld var mange kjapt ute med å slå politisk spillemynt på sosiale medier. Det tok ikke mer enn noen få timer. For noen kom menneskeverdet og brutalitetene kjapt i skyggen av diskusjonen om hvem som hadde hatt mest rett i tidligere ytringsfrihetsdebatter. Uttrykket "Hva var det jeg sa" passer sjeldent dårligere enn minuttene etter at en henrettelse har utspilt seg.

Selv brukte jeg kvelden i går på å samtale med en venn av meg som også har følt ufriheten på kroppen. Han har også vært jaget for sin tro. Han har vært flyktning. Med en litt emmen bismak i munnen observerte han det hele på avstand, alle debattene som allerede eskalerte i fremmedhat, lenge før vi i det hele tatt hadde rukket å identifisere hvem skuddmennene var.

Det virker som om det har gått enkelte mennesker hus forbi at de fleste muslimer som har flyktet til Europa selv har flyktet fra, nettopp, ekstremister. Dette husket tidskriftet Charlie Hebdo alltid på, deres visjon var å jobbe mot det totalitære.

Så hvordan skal vi møte gårsdagens terroraksjon? Vi har forsøkt oss med åpenhet og toleranse tidligere. Kanskje er det nå på tide å forsøke noe nytt. Kanskje er det på tide å hente fram motstanden.

Ikke på lang tid har det vært viktigere for Europa å skyve frykten og hatet ut bakdøra enn nå, før de begge slår rot i spisestuer, kjøkkenbord, kontorpulter og klasserom over hele Europa. Med pennen hevet og med menneskeverdet som blekk må vi jobbe mot all ekstremisme, for "frihet, likhet og brorskap". For alle.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook