I 2005  eksploderte opprøret i frankrikes forsteder , minoritetsungdommen hadde fått nok. Foto: AP Photo/Remy de la Mauviniere
I 2005 eksploderte opprøret i frankrikes forsteder , minoritetsungdommen hadde fått nok. Foto: AP Photo/Remy de la MauviniereVis mer

Hatet og republikken

Når blodet koker, bør følelsene legges på is.

Meninger

Etter massakren på Charlie Hebdo i Paris 7. januar, har Frankrike grunn til å revitalisere sine idealer om frihet, likhet og brorskap. Å utrydde en stab som bestod av humorister og satirikere, er en krigserklæring mot selve republikkens fundament: Den sosiale kontrakten som sikrer folket mot overgrep fra tyrannen, og som beskytter de svake mot de sterke.

Hvis man ser virkelig stort på det, kan massakren på satirikerne betraktes som et symptom på åndelig uro i en tid hvor alle verdier er omvurdert eller gjenstand for vurdering. Ekstremismen tilbyr klare svar og bud der demokratiet feiger ut. Med de to unge brødrene som nå har forskanset seg i Dammartin-de-Goële, Cherif og Saïd Kouachi, har Frankrike fått to Anders Behring Breivik?er på ett brett. Hvilken ekstremisme som tar de unge mennene, om det er nazisme eller jihad, virker temmelig vilkårlig.

Vi som har levd i Frankrike, er klar over at deler av minoritetsbefolkningen lever under et glasstak. Forskjellene mellom de innvandrede og de såkalt rotfranske uttales sjelden, men de er der likevel. Eksempelvis er det vanskeligere å få seg en relevant jobb hvis man har arabisk eller afrikansk herkomst. Minoritetsbefolkningen omtales og oppleves som litt fremmed og annerledes, selv i tredje generasjon. I over to hundre år har den franske republikken understreket likheten og brorskapet, men i praksis er det ikke alle som føler seg fri i sitt utenforskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Patrick Simon, forsker ved Det nasjonale instituttet for demografiske studier, skriver i sin artikkel «L?intégration menacée ?» («Den truede integreringen»): «Disse usynlige skillene som visse innvandrere og avkom av innvandrere støter mot, utgjør et system av diskrimineringer som i sin tur gir de utstøtte en følelse av å ha et annenrangs statsborgerskap». Gjennom utvekslingen av slike erfaringer, oppstår et skjebnefellesskap, argumenterer Simon. Universitetsutdannet minoritetsungdom blir henvist til «petits boulots déclassants», stigmatiserende småjobber, og sender ut bunker av cv?er uten hell.

Og under glasstaket ulmer hatet. I de fire årene jeg bodde i Paris rundt årtusenskiftet, opplevde jeg migrasjon og multikultur fra svært ulike synsvinkler. På Sorbonnes eikebenker hadde vi et varmt, levende og inkluderende fellesskap med studenter fra alle verdenshjørner. Vi lo, spøkte og lærte sammen på mange språk. Ute i de parisiske gatene og i metroen, derimot, var det stadig ubehagelige møter med aggressiv innvandrerungdom. Hele gjenger gikk gjennom togsettene, mens de ropte og sjikanerte de reisende. Mennene i dress gjemte seg bak avisene sine, mens kvinner ble tafset på av ungdom i joggedress.

Fordi jeg vektet de negative følelsene tyngre enn de positive, endte jeg opp i en kulturkonservativ, prohvit diskurs som hadde nettopp individer som Kouachi-brødrene som fiendebilde: Den kriminelle innvandreren, eller den radikale taperen, for å si det med den tyske forfatteren Hans Magnus Enzenbergers ord. Mine opplevelser på den parisiske østkant er utførlig beskrevet i boken Raseri (2011), hvor jeg tar et oppgjør med min egen «radikaliseringsprosess». Når man føler seg truet av sterke farger, er det lett å drømme seg tilbake til svart/hvitt-tv?ens tid.

Cherif Kouachi trente til jihad i Buttes-Chaumont-parken i Paris? 19. arrondissement. Kanskje løp vi forbi hverandre der i de urolige årene 2003-2004, da jeg begynte å skrive som Sturmgeist. Opprøret lå i luften, året før det smalt i forstedene.

En artikkel i Le Monde datert 26. mars 2008 beretter at Cherif Kouachi ble arrestert i Paris januar 2005, før han fikk tatt flyet til Damaskus i Syria. Derfra skulle han reise til Irak for å krige mot de vantro fra Vesten. De fire franske ungdommene som beskrives i retten i 2008, stemmer med hva jeg husker fra gatene: Minoritetsungdom i sportsklær, dropouts som leverer pizza eller tyr til kriminalitet for å få endene til å møtes.

Hva gjorde disse franske ungdommene til jihadister? Man bør ta de sosiale forholdene de vokser opp og lever under, i betraktning. De kommer gjerne fra trange, overbefolkede leiligheter med lavt utdannede aleneforeldre. De har ikke noe egentlig hjem. Gaten er stedet de føler seg frie. De henger ved inngangen til de forfalne blokkene sine, og pusher hasj fra scooterryggen. At ungdommer med en slik bakgrunn kan bli rekruttert til en karismatisk bevegelse som jihadismen, burde ikke overraske noen.

I skrivende stund kan også mannen bak skytingen i Montrouge og gisseldramaet i kosher-butikken i Porte de Vincennes, Amedy Coulibaly, knyttes til terrorcellen fra Buttes-Chaumont. Fransk etterretning er overrumplet av at det ikke er syriafarere som står bak det verste terrorangrepet på fransk jord i nyere tid, men snarere den gamle garden som ville til Irak i årene 2003-2006.

Opplysningens fiender er selv uopplyste. Kouachi-brødrene som likviderte de godlynte satirikerne i Charlie Hebdo med kaldt blod, kunne ha vært kokker eller hotellverter, rappere eller kunstnere. Hvorfor gjorde de ikke noe byggende med livene sine? Hvorfor valgte de å ødelegge tolv liv som står for det vakreste og mest dyrebare vi har, nemlig friheten til å ytre og utfolde seg fritt i fellesskapet vi kaller offentligheten?

Når tidligere president Nicolas Sarkozy - som faktisk aldri var like upopulær som nåværende president François Hollande - uttaler at sivilisasjonen må forsvare seg mot barbariet, er det vanskelig å være uenig. Likevel er det ikke der arbeidet begynner. Arbeidet begynner med opplysning, utdanning og like rettigheter for alle lag av befolkningen. Lik Dagbladet på Facebook.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook