RELIGIONSKRIG:  Å sette i gang religionskrig i Europa i det tjueførste århundret er ikke så lett. I Paris har islamistiske «hellige krigere» slaktet ned en redaksjon som kjempet mot muslimenes fremste fiender og angrepet en jødisk butikk. Begge deler nører opp under et parti, Nasjonal Front (FN), som er fiendtlig både mot muslimer og jøder. Bildet viser blomsterhaugen utenfor redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. Foto: JOEL SAGET / AFP / NTB Scanpix
RELIGIONSKRIG: Å sette i gang religionskrig i Europa i det tjueførste århundret er ikke så lett. I Paris har islamistiske «hellige krigere» slaktet ned en redaksjon som kjempet mot muslimenes fremste fiender og angrepet en jødisk butikk. Begge deler nører opp under et parti, Nasjonal Front (FN), som er fiendtlig både mot muslimer og jøder. Bildet viser blomsterhaugen utenfor redaksjonslokalene til Charlie Hebdo. Foto: JOEL SAGET / AFP / NTB ScanpixVis mer

Religionskrig for tullinger

Den elleville redaksjonen i Charlie Hebdo kunne ha dekket blodbadet i Frankrike som følger: «Religionskrig i Europa: 20 falne denne uka» og minnet oss om Trettiårskrigen.

Kommentar

De dødelige angrepene mot redaksjonen i det satiriske bladet og den jødiske butikken, med 17 drepte ofre og tre drepte angripere, kan settes i flere sammenhenger og analyseres fra flere synsvinkler.

Angriperne, som hevdet å være «hellige krigere» i henholdsvis Den Islamske Staten (IS) og al-Qaida i Jemen, som er i strid med hverandre, har utpekt Vesten, Europa og her Frankrike som fiender. Men i redaksjonen til Charlie Hebdo slaktet de ned refserne av den franske staten og all slags makt og prakt. Bladet hører hjemme på den sekulære venstresida, som er klare motstandere av de politiske kreftene som har utpekt muslimske innvandrere til hovedfiender.

De satiriske tegnerne hører hjemme i en lang europeisk tradisjon for opposisjon mot herskerne, som særlig er sterk i Frankrike. Man driver et evigvarende fredelig opprør gjennom å gjøre narr av paver, biskoper, fyrster, politiske ledere og hele samfunnets elite. Men ingen med makt slipper unna, heller ikke muslimske ledere eller profeter.

Ytringsfrihet er en europeisk grunnverdi. Derfor må den franske staten også verne sine refsere når de er truet. Den franske staten er strengt sekulær, og alle religioner er like i statens øyne. Å blande stat og religion er i Republikken bannlyst. Når så tegnerne fleiper med og tegner profeten Muhammed føler mange sunni-muslimer i Frankrike seg krenket. Men staten kan ikke ta parti i denne striden, og gjennom å ikke ta parti hevder mange muslimer at staten har tatt provokatørenes parti. Republikken skal verne de republikanske verdiene, som det nå er så mye politisk strid om i Frankrike, men noen av disse verdiene deles ikke av alle i det muslimske mindretallet i landet.

Frankrike har det største muslimske mindretallet i Europa, om Tyrkia hvor muslimene er i flertall holdes utenfor, antakelig 6 av i alt 66 millioner innbyggere. En lov fra 1872 forbyr myndighetene å spørre om religion ved folketelling. I all hovedsak kom de til landet for å søke sin del av økonomisk vekst og velstand og i tider da religion ikke var et brennbart spørsmål. Men de møtte store hindre når de forsøkte å klatre opp velstandsstigen. De fikk ikke fullverdig medlemskap i Republikken. Da mistrodde de dens verdier om frihet, likhet og brorskap.

Frankrike utkjempet en blodig koloni-krig i Algérie, hvor mange av de muslimske innvandrerne i Frankrike kommer fra. Den sekulære frigjøringsbevegelsen FLN overtok makta, og på 1960- og 1970-tallet og framover var utviklingsoptimismen stor. Men i Algérie, som ellers i den muslimske verden, sluknet håpene etterhvert. Mange vendte sitt håp til islam. Algérie fikk en forferdelig blodig borgerkrig på 1990-tallet mellom det sekulære regimet og ytterliggående islamister, som er av samme slag som vi ser i IS og al-Qaida. Og dette politiske tankegodset har slått røtter blant muslimer i Frankrike og ellers i Europa. De blodige borgerkrigene i Syria og Irak, samt de ytterliggående islamistenes krigerske tokter i Afrika, inngår nå i sammenhengen. Om alt dette er så veldig samordnet er mer tvilsomt.

Blodbadet rammer Frankrike, i hjertet av Europa, i et historisk øyeblikk hvor landet er i krise og innbyggerne er usikre på framtida, økonomien står i stampe og mange er uten arbeid. De sosiale spenningene er sterke. Venstresida klarer ikke å styre landet, høyresida er i vill indre uorden og ytre høyre, ved Nasjonal Front (FN) under Marine Le Pen, ble størst ved valget til Europa-parlamentet i fjor. Nettopp Le Pen og FN mener de muslimske innvandrerne er landets største fare. Blodbadet er en politisk gavepakke til disse haterne av muslimer.

Ironisk nok er også FN partiet for jøde-hatere og fornektere av folkemordet på jøder under nazistene. Satirisk kunne Charlie Hebdo ha skrevet: «Hellige islamistiske krigere angriper jødisk butikk til støtte for de som hater muslimer». I dette politiske villnisset har de vandret inn, med eller trolig uten kunnskap.

Overskrifta i Charlie Hebdo da de brakte de omstridte karikaturene av Muhammed var: «Muhammed overveldet av fundamentalistene». Og profeten utbryter fortvilt: «Det er hardt å være elsket av tullinger». (Nei, det sto ikke «idioter», som mange nå skriver.)

Man bør merke seg at den nå drepte tegneren «Cabu» hadde skjult profetens ansikt bak hendene. Var det i respekt for forbudet mot å vise hans ansikt eller som en parodi på forbudet? Tvetydighet kjennetegner en kunstner. Dette er ikke å latterliggjøre profeten, men å drive gjøn med dumme tilhengere som innbiller seg å forsvare ham.

Utover Europa vokser nå bevegelser som hater innvandrere og særlig muslimer. Enkelte minner om den osmanske hæren utenfor Wiens porter i 1683, i mangel på innsikt i det politiske regimet under Det Osmanske Riket, som i bunn og grunn var nesten like religionsblindt som Frankrike i dag. I Norge fikk vi «ridderen» Anders Behring Breivik, som skulle kjempe mot den muslimske frammarsjen og mangt annet.

I Spania skrev Miguel de Cervantes på 1600-tallet «Don Quijote», «ridderen av den bedrøvelige skikkelsen», som hadde forlest seg på ridderromaner og kjempet mot vindmøller og muslimer og reddet jomfruer, i eviggyldig satire. I våre dager forleser skakkjørte nostalgikere seg på internettet på sine gutterom. På samme vis som Quijote har Behring Breivik forlest seg på Middelalderens korsfarere, mens brødrene Chérif og Saïd Kouachi, Amedy Coulibaly og andre ytterliggående islamister hensetter seg til den arabiske storhetstida etter Muhammed.

På begge sider vil de gjenskape fortida, som om det var mulig. Begge sider overser de framsteg innen vitenskap, teknikk, jordbruk og kultur som araberne brakte til Europa. Begge kjemper mot vindmøller. Begge forsøker å gjeninnføre religionskrig i Europa. Deres gjerninger er ille nok og ofrenes lidelser er smertelige. Men, i all ære til Charlie Hebdo: Dette er religionskrig for tullinger.  

Lik Dagbladet Meninger på Facebook