VOLTAIRE: Minnemarsjen fulgte Boulevard Voltaire ut fra Place de la Republique. Også opplysningstidens store tenker ble tilegnet slagordet «Je suis Charlie». (Foto: Martine Aurdal)
VOLTAIRE: Minnemarsjen fulgte Boulevard Voltaire ut fra Place de la Republique. Også opplysningstidens store tenker ble tilegnet slagordet «Je suis Charlie». (Foto: Martine Aurdal)Vis mer

Hva Støre sa er ikke viktig

Jeg er Ahmed. Jeg er Charlie.

Kommentar

«Je suis Charlie» sier plakaten i døra på delikatessebutikken jeg går forbi. Like plakater står i butikkvinduer og restaurantdører i hver gate av Paris. Vindusutstillingen hos Sonia Rykiel på Boulevard Saint-Germain er erstattet med siste utgave av og bøker om Charlie Hebdo. På rådhusets fasade markerer store bannere byens nye æresborger Charlie Hebdo. Blomsterhaugen foran redaksjonslokalene til det satiriske tidsskriftet er stor og vokser ennå. Stille la jeg lørdag ned en penn, rundt meg gjorde hundrevis det samme. I går var vi millioner i gatene.

Før minnemarkeringen møtte Erna Solberg, Børge Brende, Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland norsk presse. De ble spurt om hva de mente om muhammedkarikaturer før og nå, og særlig i 2006, da den rødgrønne regjeringen uttrykte forståelse for at muslimer kunne føle seg krenket av muhammedkarikaturene. Det er greit å karikere Muhammed, sa Jens Stoltenberg i går. Norske myndigheter burde gitt Vebjørn Selbekk sterkere støtte, sa statsminister Erna Solberg. Dette er rett og slett pressefrihet, sa Børge Brende. Også lederen av Europarådet advarte mot å sette noen grenser for karikaturer, utover de lovene mange land har mot rasistiske uttrykk og oppfordringer til vold. Men Jagland sa også noe annet:
«Det er en marginal diskusjon om enda en redaksjon vil trykke tegningene, det er uviktig hva Støre sa i 2006.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selvsagt er det ikke uviktig hvordan en regjering ordlegger seg når ytringsfriheten er truet, redaktører mottar drapstrusler og norske ambassader står i brann. Både som utenriksminister og som Ap-leder kunne og burde Jonas Gahr Støre uttrykt seg langt klarere. Balansegangen mellom å stå knallhardt på ytringsfrihetens rett til å krenke og det å uttrykke forståelse for de krenkede er vanskelig. Som utenriksminister gikk Støre for langt i å beklage legitime ytringer. Jagland har likevel et poeng: Demonstrasjonen nå dreier seg om de helt store spørsmålene.

Gatene var i går fylt av barn og voksne, sekulære, jøder, muslimer og kristne. Demonstrasjonen handlet ikke om den ene eller andre tegningen, om religion eller om hvorvidt noen av demonstrantene følte seg krenket. Den handlet ikke en gang om dobbeltmoralen i at statsledere fra Jordan og Saudi Arabia demonstrerte for ytringsfrihet samtidig som journalister sitter fengslet og bloggere piskes i de samme landene.

Borgerne av Paris demonstrerte på sivilisert vis mot terroren og for våre mest grunnleggende menneskerettigheter. Vi nordmenn kjente selvsagt igjen reaksjonen. «Både 22. juli og terroren i Paris handler om at enkeltmennesker setter seg selv over rettsstaten og de mest grunnleggende av alle menneskerettigheter: Retten til liv og ytringsfrihet,» sa Jagland. Rosemarsjen etter terrorangrepet i Oslo og på Utøya ble et symbol på å møte hat med kjærlighet. I går svarte Frankrike på samme måte.

Gårsdagens minnemarsj fulgte gata Boulevard Voltaire ut fra Place de la Republique. Boulevarden hedrer den satiriske forfatteren og filosofen som nok aller best har diskutert ytringsfrihetens prinsipp. Hans tanker er oppsummert slik: «Jeg er uenig i det du sier, men jeg er beredt til å dø for din rett til å si det.»

Da jeg rundet hjørnet ved Boulevard Voltaire i går, sto der en gruppe menn med plakatene «Je suis Charlie» og «Je suis Ahmed». Ahmed Merabet var den muslimske politimannen som skutt og drept på gata utenfor Charlie Hebdo. De siste dagene har mange brukt slagordet i sosiale medier med uttalelser som:
«Jeg er Ahmed, den drepte politimannen. Charlie latterliggjorde min tro og kultur, og jeg døde mens jeg forsvarte hans rett til å gjøre det.»

Ikke alle som deltok i markeringen ville gjort de samme redaksjonelle vurderingene som Charlie Hebdos redaktører. Ingen norske medier står i den samme kompromissløse og provoserende satiriske tradisjonen. Dagbladet trykker Finn Graffs frekke strek daglig, men det er sjefredaktørens plikt og privilegium å definere avisas redaksjonelle linje. Vi lar oss verken skremme fra å trykke tegningene som står midt i nyhetsbildet, eller provosere til å produsere en rekke nye karikaturer som en direkte konsekvens av terroren. Ytringsfrihet er både retten til å ytre og friheten til å være uenig med de samme ytringene, retten til å krenke og retten til å føle seg krenket.

«Je suis Charlie» betyr nemlig ikke at vi alle må gjøre nøyaktig som Charlie Hebdo. Slagordet symboliserer at terroren mot Charlie Hebdo er et angrep på oss alle. Vi trenger ikke alle enes om konkrete redaksjonelle vurderinger. Vi samles i protest mot at noen bruker våpen mot legitime ytringer, rundt retten til å ytre dem.

«Je suis Franck.» «Je suis Flic.» «Je suis Juif.» «Je suis Musulman.» Gatene var fylt av plakater i går. Bilder av de drepte tegnerne, støtteerklæringer til politiet, til jøder og muslimer. Hundretusener hadde ulike, men sammenfallende budskap. Paris befolkning består av jøder, muslimer, politifolk og tegnere. De er forskjellige. Men de står sammen opp for demokratiet, for ytringsfrihet og for menneskerettigheter. I det perspektivet blir alt annet litt smått. Om ikke uviktig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook