STÅR I KØ MED SINE PENNER:  Polititkere og journalister vil alle mene noe om ytringsfriheten, men har aldri fått råd om å holde seg innendørs eller ikke fått sove om natten grunnet frykt for represalier for sine ytringer.
Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet
STÅR I KØ MED SINE PENNER: Polititkere og journalister vil alle mene noe om ytringsfriheten, men har aldri fått råd om å holde seg innendørs eller ikke fått sove om natten grunnet frykt for represalier for sine ytringer. Foto: Siv Johanne Seglem / DagbladetVis mer

Ytringsfrihet med bismak

Norske politikere og journalister fremfører et pompøst forsvar av det frie ord, men risikerer selv ingenting.

Meninger

Politikere og mediekommentatorer av alle valører har de siste dagene gitt uttrykk for et standhaftig forsvar av ytringsfriheten. Jeg er selv en av dem. Engasjementet har en bismak. Meningsmangfoldet som ytringsfriheten er tenkt å skulle beskytte har i Norge fått stadig magrere kår. Den kompromissløse hyllesten av det frie ord blir nærmest et ritual. En gjengivelse av den akademiske barnelærdommen. Politikere og redaktører kan sin Voltaire men er usikre på hvordan hans kloke ord skal praktiseres. Medienes budskap er konformt og politikernes debatter konsensusdrevet. Meningsmangfoldet er i realiteten den samme meningen uttrykket mangfoldige ganger. Konsensus og konformitet utfordrer ingen. Journalister og politikere flest risikerer derfor ingenting. Ytringsfrihet på norsk er blitt en teoretisk størrelse best egnet for Blinderns kollokviegrupper og muligens en debatt på Dagsnytt 18 i ny og ne.  

Et demokratisk samfunn kjennetegnes ved at mange ulike stemmer høres i det offentlige rom. Skal ytringsfriheten være reell må imidlertid den som ytrer slippe å oppleve kollektiv personlig stigmatisering i etterkant. Meninger og holdninger skal kunne kritiseres og utfordres på sterkeste vis, men en ytring skal alltid møtes med en annen ytring. Ikke ved journalistisk angrep på person. Når man av behagelighetshensyn kollektivt unngår å diskutere sak og istedenfor stempler, karikerer og mistenkeliggjør forsvinner det meningsmangfoldet man hevder å forsvare.  

Venstres partileder Trine Skei Grande må gjerne på korrekt ideologisk vis påstå at vi må være villig til å dø for Vestens idealer. Skei Grande har imidlertid valgt å delegere bort dette ærefulle oppdraget til andre. Ordfører Fabian Stang møtte opp på minnemarkeringen for ofrene i Paris i en T-skjorte med påskriften «Je suis Charlie». Nei, min godeste ordfører. Du er ingen Charlie. Knapt noen i folkets tjeneste har utfordret ytringsfriheten mindre enn deg. Du provoserer ingen og derfor har du heller ingenting å frykte.  

Det er ubehagelig å stå alene. I ytterste konsekvens kan det bety døden. Det ble satirikerne i magasinet Charlie Hebdos skjebne. Norske politikere og journalister fremfører et pompøst forsvar av det frie ord men risikerer selv ingenting. De har aldri fått råd om å holde seg innendørs eller ikke fått sove om natten grunnet frykt for represalier for sine ytringer. Men de står i kø med sine penner i iver etter å begå det perfekte karakterdrap når en ytring faller utenfor rammen. Da sitter karakteristikkene løst. Og kommentatorene følger opp. Slik strupes meningsmangfoldet og apatien får råde. For dersom invitasjonen til å ytre sine meninger får som resultatet at man støtes ut og kanskje risikerer både jobb og karriere er ytringsfriheten uten reelt innhold.

Les også intervu med Tybring-Gjedde: «Max Hermansen er i ferd med å bli utestengt og isolert»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook