Politikere og mediekommentatorer av alle valører har de siste dagene gitt uttrykk for et standhaftig forsvar av ytringsfriheten. Jeg er selv en av dem. Engasjementet har en bismak. Meningsmangfoldet som ytringsfriheten er tenkt å skulle beskytte har i Norge fått stadig magrere kår. Den kompromissløse hyllesten av det frie ord blir nærmest et ritual. En gjengivelse av den akademiske barnelærdommen. Politikere og redaktører kan sin Voltaire men er usikre på hvordan hans kloke ord skal praktiseres. Medienes budskap er konformt og politikernes debatter konsensusdrevet. Meningsmangfoldet er i realiteten den samme meningen uttrykket mangfoldige ganger. Konsensus og konformitet utfordrer ingen. Journalister og politikere flest risikerer derfor ingenting. Ytringsfrihet på norsk er blitt en teoretisk størrelse best egnet for Blinderns kollokviegrupper og muligens en debatt på Dagsnytt 18 i ny og ne.  

Et demokratisk samfunn kjennetegnes ved at mange ulike stemmer høres i det offentlige rom. Skal ytringsfriheten være reell må imidlertid den som ytrer slippe å oppleve kollektiv personlig stigmatisering i etterkant. Meninger og holdninger skal kunne kritiseres og utfordres på sterkeste vis, men en ytring skal alltid møtes med en annen ytring. Ikke ved journalistisk angrep på person. Når man av behagelighetshensyn kollektivt unngår å diskutere sak og istedenfor stempler, karikerer og mistenkeliggjør forsvinner det meningsmangfoldet man hevder å forsvare.