MOT FAKSIMILER: Filmregissør Erik Poppe har arfumentert mot at norske medier skal trykke faksimiler av Charlie Hebdos tegninger. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
MOT FAKSIMILER: Filmregissør Erik Poppe har arfumentert mot at norske medier skal trykke faksimiler av Charlie Hebdos tegninger. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Erik Poppe bygger opp under forståelsen av at det er en sivilisasjonskrig mellom Vesten og islam

En bjørnetjeneste.

Kommentar

Etter terroraksjonene i Paris forrige uke er det særlig to temaer som har skapt engasjement: Rammene for ytringsfriheten og retten til å krenke religiøse følelser, for eksempel gjennom satire slik Charlie Hebdo gjør. I tillegg: frykten for mer islamofobi og mer islamistisk terror - at ytterlighetene forsterker hverandre.

I denne situasjonen er det selvsagt i alles interesse å forsøke å beholde roen, og sørge for at samfunnet ikke går av skaftet slik at din og min hverdag blir mer utrygg og mer ufri. Jeg tolker derfor filmskaper Erik Poppe og hans meningsfeller i beste mening når de sier at medier ikke bør publisere Muhammed-karikaturer, eller faksimiler av dem. Men jeg tror strategien hans er helt feil.

Ved å si at vi ikke har rett til å krenke muslimers religiøse følelser, bidrar han til å bygge opp under forståelsen av at vi er i en sivilisasjonskrig mellom islam og Vesten. Mens dette i realiteten dreier seg om angrep fra ekstreme islamister, som ønsker å definere grensene for hvordan vi skal leve i frie, åpne samfunn.

Hva vil det si å leve i et fritt, åpent samfunn? De fleste vil nok være enig i at det består av noen grunnleggende elementer som ikke er oppe til forhandling, blant annet demokrati, rettsstat, likestilling, ytringsfrihet og trosfrihet.

Det ligger mange menneskeliv igjen på veien fram mot vår rett til å tøyse med paven. Det har også vært farlig å utfordre den «hellige» kongemakten. Skal vi igjen plutselig mene at vi ikke kan kritisere religiøse autoriteter, selv om formen er utfordrende?

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg er i alle fall klar i sitt svar. Den har fastslått at ytringsfriheten også omfatter utsagn som virker «forstyrrende, støtende, krenkende eller sjokkerende».

De som føler sterk omsorg for religiøse, bør tenke på dette: Retten til å såre religiøse følelser må være like selvsagt som rettet til å utøve sin tro. Vi har ikke noe annet valg enn å utstå hverandre. I et samfunn som blir mer mangfoldig må vi tåle både tegninger av Muhammed og bønnerop, halal-mat i fengslene og hijab. En sekulær stat er forutsetningen for at vi klarer denne balansegangen, for at vi har trosfrihet.

Og i et slikt samfunn er det ikke noe som heter blasfemi. Vi styrer ikke etter religiøse dogmer, gjerne fordi disse ofte brukes for å unndra seg systemkritikk. Religioner og religiøse ledere er sterke maktfaktorer i samfunnet, og kan ikke være uangripelige. SVs nestleder Bård Vegar Solhjell har forstått dette, og uttrykte seg klart og tydelig i Klassekampen denne uka:

«Min kritikk av den kirka jeg selv tilhører, og av andre religioner, er ikke en kritikk av troende, men av religiøse autoriteter og hvordan troen brukes til å legitimere undertrykking.»

Og videre:

«(...)grusomme handlinger har skjedd i ulike religioners navn. Men i dagens situasjon er det klart at radikal islamisme er en stor trussel. Det ligger ikke i troens natur, men i faktiske forhold på bakken. (...) Men vi må være ærlige nok til å si at den radikale islamismen er spesielt farlig i dag.»

Solhjell klarer å sirkle inn problemstillingen, i motsetning til Poppe og en del andre. Det samme klarer lege og skribent Mohammad Usman Rana, som i en kronikk i Aftenposten i går spør: «Hvordan slukke brannen i islams hus?». Der skriver han at «(...) islam de siste tiårene er kapret av ekstremister i egne rekker». Et mindretall av voldsromantikere har vokst fram på grunn av puritanske tolkninger, men også selvfølgelig på grunn av sosioøkonomiske og geopolitiske forhold.

Det er disse ekstremistene Charlie Hebdo kritiserer, og som Erik Poppe ber oss så vennlig om ikke å videreformidle. I tillegg lar han ekstremistenes handlinger være definerende for hvordan vi bør forholde oss til ALLE muslimer. Det er hva jeg kaller en solid bjørnetjeneste.

I Erik Poppes foreløpig siste innspill i debatten, i Aftenposten i går, viste han til forfatter Dag Solstads utspill fra 2008 om at ytringsfriheten ikke er umistelig, og la til: «Den er et gode, men ikke et umistelig gode. Den trenger å bli angrepet på det skarpeste, så vi atter kan se klart, skjelne mellom stort og smått, mellom viktig og uviktig, mellom det umistelige og likegyldige».

Da gjenstår det bare å spørre Poppe: hva er det med ramsalt kritikk av ekstremister og drapsmenn som er smått, uviktig og likegyldig? Jeg håper ikke svaret er at det sårer følelsene deres.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook