Selektiv indignasjon

Hele poenget med ytringsfrihet er å kunne rope ut at keiseren er naken. Men i Paris fikk nakne keisere stå arm i arm og svøpe seg i en varmende kappe av floskler.

HÅND I HÅND: Romantikken føles så sann og ekte når man går arm i arm langs bulevardene, skriver Marte Michelet i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg
HÅND I HÅND: Romantikken føles så sann og ekte når man går arm i arm langs bulevardene, skriver Marte Michelet i helgekommentaren. Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I kjølvannet av en så akutt og dramatisk hendelse som terroraksjonen i Paris er det ikke så lett å se klart. Hjertene banker så hardt, blikkene flakker for å få med seg hver detalj. Og det tar tid før støvet legger seg og en helhet trer fram som lar seg analysere. Slik var det etter Utøya, slik er det nå.

Men noen har skarpere blikk enn andre. En av dem er Catherine Meurisse, en tegner i Charlie Hebdo-staben som overlevde fordi hun kom for seint til morgenmøtet den onsdagen. I det nye nummeret har hun tegnet Triumfbuen, det utvetydige symbolet på makt og imperium som Napoleon fikk bygget, og derfra kommer det et stønn: «Je bande!», som betyr «Jeg har ereksjon!».

Det er en ypperlig observasjon. Makten som var samlet i Paris under søndagens markering var til de grader kåt på seg selv, pumpet opp av forførende ord.

Ah! Ytringsfrihet! Frihet, likhet, brorskap! Hvisk litt mer i øret mitt om «våre verdier», kjære. Romantikken føles så sann og ekte når man går arm i arm langs bulevardene.

De struttende statslederne er ikke de første som har dratt på helgetur til Paris og en stakket stund prøvd å glemme hverdagens tærende, hjemlige konflikter. Eller de første som kommer hjem igjen til røde tall og skjeletter som nekter å bli i skapet.

Der gikk David Cameron som beordret The Guardian til å smadre harddiskene fra Edward Snowden. Der gikk utsendingene fra Russland, Saudi-Arabia, Tyrkia og Egypt, på trygg avstand fra sine kjellere med fengslede dissidenter og journalister. Der gikk det humanistiske fyrtårnet Naftali Bennett, Israels finansminister, som gjerne sier ting som «jeg har drept masse arabere i mitt liv, og det er ikke noe problem med det». For ikke å nevne statsministeren i Irland - et land der blasfemi er kriminelt.

Den beste parolen i milliondemonstrasjonen i Paris på søndag var en hjemmelaget plakat, båret av en parisisk mann i 30-årsalderen, der det sto:

«JEG MARSJERER MEN

JEG ER KLAR OVER

FORVIRRINGEN

OG HYKLERIET

I SITUASJONEN»

På Triumfbuen er alle Napoleons store slag og erobringer skrevet inn i steinen. Men nedturen, som endte med at Napoleon tapte slaget om Waterloo og ble landsforvist, er utelatt. På samme måte er det noen påfallende utelatelser i den fortellingen om de vestlige demokratienes dyder som vi har blitt tutet ørene fulle med den siste uka.

Den katastrofale krigen mot terror pulveriserte Irak og la veien åpen for IS. Den skulle jage talibanerne ut av Afghanistan og nøytralisere «oppmarsjområdet» for al-Qaida, men har i stedet resultert i en globalisert jihadisme som er farligere enn noensinne. Det er innlysende at det er dette - og ikke europeiske redaktørers manglende vilje til å republisere de notoriske Muhammed-karikaturene - som er den største strategiske feilen vesten har begått det siste tiåret.

Ikke dermed sagt at jihadistisk terror er «vestens feil». Det er en altfor enkel analyse, som underkjenner religiøs ekstremisme som en selvstendig kraft, med en egen dynamikk. Men det er et uomtvistelig faktum at vesten systematisk sponset islamismen under hele den kalde krigen, fra Nord-Afrika til Afghanistan til Indonesia, ut fra en logikk om at Muhammed var lettere å ha med å gjøre enn Marx. Parallelt sydde man puter under armene på samarbeidsvillige despoter. Selv når alt kom ut av kontroll med 11. september bevarte man alliansen med Saudi-Arabia, verdens fremste eksportør av fundamentalistisk islamisme.

Men et mer presserende problem enn dette monumentale hykleriet er at de arabiske og europeiske statslederne som støttet hverandre opp i Paris står helt uten svar på hvordan de skal stanse IS fra å overta større og større deler av Midtøsten. Langt mindre hvordan de skal nedkjempe dem en gang for alle.

Fra EU-ledernes side har den falske projeksjonen av potens og handlingskraft utelukkende munnet ut i tiltak for strengere kontroll med egne borgere. Og dermed fortsetter krigen mot terror å etse løs på det liberaldemokratiske fundamentet: rettssikkerhet, likhet for loven, religionsfrihet, fri presse, retten til privatliv. I lys av det, er det lite imponerende å se europeiske pressefolk og intellektuelle kaste seg ivrig ut i en navlebeskuende debatt om hvem som «er» og «ikke er» Charlie.

Reaksjonen på terroren i Paris har så langt bidratt med lite annet enn å befeste en selektiv og sneversynt indignasjon, på maktens premisser og i maktens tjeneste.

Skrive til oss? Send innlegg her

Tekstlengde:

  • Kronikk: 5000 tegn
  • Hovedinnlegg: 3600 tegn
  • Underinnlegg: 2800 tegn

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer