Da Tine skulle rydde

Tine Sundtoft flytta på iskanten. Og nå vet ingen hvor den er, skriver Anne Marte Blindheim.

HVOR LIGGER ISKANTEN? Klimaminister Tine Sundtoft fikk nye fakta fra direktør Jan-Gunnar Winther i Norsk polarinstitutt. Med en ørliten tilpasning kom alle oljeblokkene innenfor grensa. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix.
HVOR LIGGER ISKANTEN? Klimaminister Tine Sundtoft fikk nye fakta fra direktør Jan-Gunnar Winther i Norsk polarinstitutt. Med en ørliten tilpasning kom alle oljeblokkene innenfor grensa. Foto: Jan-Morten Bjørnbakk / NTB scanpix.Vis mer
Kommentar

Det har lenge hersket forvirring om hvor iskanten ligger. I hvert fall siden tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre uttalte til Dagbladet at den er «en idé om noe som er i havet». I samarbeidserklæringen lovet regjeringen Venstre og KrF at de ikke skulle bore i iskanten, som er siste skanse mot nord og et biologisk sårbart område. Derfor engasjerte de Norsk polarinstitutt for å finne ut hvor iskanten faktisk ligger. Som sagt, så gjort. I fjor vår fant polarforskerne iskanten, basert på data for isutbredelse de siste 30 årene. De fant også at en del av de foreslåtte blokkene i 23. konsesjonsrunde kom i konflikt med iskanten. Derfor anbefalte de å ta disse ut.

Etter ni måneder la klimaminister Tine Sundtoft fram sitt forslag til iskant i går.  

— Det er mitt ansvar å rydde opp, sa Sundtoft. Og så ble det kaos.

Til pressen sa hun at hennes vurdering var basert på polarinstituttets materiale. Men hennes kart stemte ikke overens med polarinstituttets kart. På statsrådens kart var alle oljeblokkene godt innenfor kanten. Men hun hadde ikke tegnet noen ny strek, sa hun. Og direktøren for polarinstituttet, Jan-Gunnar Winther, hadde ikke endret noe råd.  

- Vi anbefalte å ta bort eller begrense boring i noen av de nordligste og østligste blokkene. Jeg har forståelse for at regjeringen kommer til en annen konklusjon. De gjør også en risikovurdering og en politisk vurdering. Iskanten er en diffus sone som beveger seg, og det er ventet at den vil fortsette å migrere nordover, forklarer han.

Så innrømmet departementet at de hadde gjort en politisk vurdering, som tar hensyn til både miljø og næringsliv. Tine Sundtoft hadde tatt utgangspunkt i polarinstituttets nye data, men så hadde hun gjort en tvist. Polarinstituttet la isens maksutbredelse til grunn for sin definisjon og sine anbefalinger, noe som tilsvarer omtrent én prosents sannsynlighet for is. Sundtoft brukte derimot Stortingets gamle definisjon, som sier at iskanten er et område med mer enn 30 prosent sannsynlighet for is i april. Og vips, så var iskanten flyttet slik at alle blokkene i 23. runde gikk klar av iskanten. Regjeringa har full mulighet til å gjøre det, men det har lite med Norsk polarinstitutts anbefaling å gjøre.  

- Vi har ikke flyttet iskanten. Den har flyttet seg selv, sa Erna Solberg.  

Det har den ikke. Den migrerende iskanten er like menneskeskapt som klimaendringene ellers. Og det var klimaministeren som la siste hånd på verket. Det store paradokset i nord er at klimaendringene kan brukes til å gjøre mer av sånt som skaper klimaendringer. Når isen smelter, kan oljeindustrien flytte etter. Og smelter den ikke fort nok, har regjeringa en hjelpende hånd.

Oljebransjen jublet da Tord Lien noen timer seinere utlyste 54 nye blokker i 23. konsesjonsrunde. De ønsker seg nye leteområder. Men de kan ha jublet for tidlig. Spørsmålet om iskanten er ikke avgjort, slik man først kunne få inntrykk av. Saken skal behandles i Stortinget til våren. Det har brutt ut kald krig mellom regjeringspartiene og samarbeidspartiene, igjen.  

For denne saken har regjeringspartiene og samarbeidspartiene diskutert på bakrommet en stund, uten å bli enige. Det skal ha vært uaktuelt for KrF og Venstre å gå med på noe i nærheten av Høyre og Frps løsning. De krevde at saken skulle gå til Stortinget. KrF og Venstre vil legge polarinstituttets definisjon av iskanten til grunn, av hensyn til miljø og klima. Hvis det blir løsningen, må flere av blokkene tas ut.  

Nå spørs det hva Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil gjøre. De får valget: enten kan de støtte regjeringas nye linje, eller så kan de støtte Venstres, KrFs og SVs linje. De kan også foreslå et kompromiss. Saken er ikke bare enkel for Ap, som har oljebransjen og LO hengende over seg. Samtidig viste Jonas Gahr Støre gjennom Utsira-saken at han tenker litt annerledes enn tidligere Ap-leder Jens Stoltenberg. Hele miljøbevegelsen er opptatt av saken, og i tillegg mener flere kritiske røster, som oljeanalytiker Thina Saltvedt og investor Jens Ulltveit-Moe, at arktisoljen uansett vil kunne bli ulønnsom med dagens lave oljepris. Støre liker også å gi regjeringa noen nederlag.

Alt dette gjør at sentrumspartiene har håp om å få Ap over på sin side. Ønsker han å legge noe mer enn gode ord inn i dialogen med KrF, har han en mulighet her. Saken er kanskje noe enklere for Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum, som er mindre oljeivrig enn partiets tidligere olje- og energiminister, Ola Borten Moe.

Men sentrumspartiene er på ingen måte sikre på å vinne denne saken. Hvor iskanten skal ligge, er fortsatt helt uklart. Den er en idé om noe som ligger i havet og smelter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.