RETTE LINJER: Sykes-Picot-avtalen fra 1916 var en hemmelig plan for hvordan Storbritannia og Frankrike skulle få forskjellige innflytelsessoner i Midtøsten dersom de skulle beseire det ottomanske riket under 1. verdenskrig. Linjen ble utgangspunkt for etableringen av det moderne Syria og Irak, og har fått store konsekvenser. Foto: The National Archives / MPK1-426.
RETTE LINJER: Sykes-Picot-avtalen fra 1916 var en hemmelig plan for hvordan Storbritannia og Frankrike skulle få forskjellige innflytelsessoner i Midtøsten dersom de skulle beseire det ottomanske riket under 1. verdenskrig. Linjen ble utgangspunkt for etableringen av det moderne Syria og Irak, og har fått store konsekvenser. Foto: The National Archives / MPK1-426.Vis mer

Historien som ikke slipper

Hundre år gamle avgjørelser former nyhetsbildet og skaper mistenksomhet i samfunnet. Det er et tegn på at historie bør tidligere inn i skolen.

Kommentar

Hva vil elever i den norske skolen ha mest bruk for, til neste år, eller lenger frem i tid? De mest andaktsfylte ordene har i det siste vært grunnleggende ferdigheter. Norsk, matematikk og engelsk er fagene elevene testes i, som er grunnlag for sammenligninger internasjonalt, og som prioriteres høyest - av gode grunner. Men det kan innebære en nedprioritering av de andre fagene, de som gir kontekst og bakgrunnsviten: samfunnskunnskap og historie.

Samfunnsfag, som omfatter historie, er ikke obligatorisk ved lærerutdanningene. Men i en mørbanket verden kan slike kunnskaper være med på å hjelpe de som vokser opp å se verden ikke som et kaotisk nå, ikke som en lang lidelseshistorie der rollene som undertrykker og offer er gitt, men som et foreløpig resultat av en menneskelig og feilbarlig prosess.

Norske elever forventes å forholde seg til historie allerede fra første klasse av. Men nyere historie kommer ikke ordentlig inn på læreplanen før på ungdomstrinnet, som en del av en vidtfavnende paraply som også omfatter samfunnsfag og geografi.

Prosessene som er nærmest knyttet til nyhetsbildet, kolonihistorie på 1800-tallet og internasjonale konflikter på 1900- og 2000-tallet, er to små punkter på en lang liste kompetansemål, i et fag som har få undervisningstimer. Kanskje bør dette stoffet presenteres for elevene tidligere og tydeligere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For med terroren i Paris og krigene i arabiske land har historien kommet nærmere. Det er snakk om kunstige grenser som sprekker opp og orkestrerte statskupp som straffer seg. Hundre og hundre og femti år gamle avgjørelser får nå fryktelige konsekvenser i Midtøsten. Disse konfliktene fyrer oppunder frykt og sinne hos unge mennesker i hele verden, også i Norge.

Her kan skoleverket tilby fakta og sammenhenger, og fortelle historiene om verdikamp og storpolitikk som kan forklare hvorfor det er blitt slik.

Det er ikke mulig å forstå krigene i Midtøsten for den som ikke vet hva som skjedde etter første verdenskrig, da Syria og Irak ble risset opp av krigens europeiske seierherrer uten at det var mye som talte for at folkene der hørte hjemme innenfor samme grense. Det er ikke mulig å skjønne konflikten mellom israelere og palestinere uten kjennskap til Holocaust, prosessen etter andre verdenskrig, og den israelske ekspansjonen i etterkant. Det er ikke mulig å få en fornemmelse for spenningene i Frankrike uten å vite om den brutale krigen i Algerie.

Å formidle dette er en vanskelig og viktig oppgave. For elevene vil tidsnok møte stemmer som tilbyr mer følelsesladede og ideologiske narrativer, med tydeligere helter og skurker.

Det som ikke er vanskelig å forstå, er at en ung muslim i dag, med en familie som har kort historie i Norge, kan oppleve nordmenns ytringsfrihetsglød som et angrep på seg og sine, i alle fall hvis ingen forklarer at det er snakk om et resultat av en lang verdikamp, og at kristendommen for kort tid siden måtte gjennom en prosess for å venne seg til samme, respektløse behandling.

At alle kan ta til motmæle mot det som sårer, og at tanken er at de skal være beskyttet av samme prinsipp som den de er sinte på.

Og den som vil få ham til å tenke at det pågår en evig sivilisasjonskrig mellom vestlige og muslimske land, vil kunne vise til en rekke overgrep og urimeligheter vestmakten har påført landene i orienten. Disse urimelighetene bør det være mulig å erkjenne og snakke åpent om. Her kan skolen spille en sentral rolle. Gode historielærere kan også hjelpe til med å få frem flere perspektiver. De kan legge vekt på at mennesker som skal leve sammen, ikke kan dyrke gammel urett, og at det som har vært, ikke må diktere hvordan det er eller vil bli.

Bevisst historieundervisning kan også være opplysende for elever som ikke har erfaringer fra den delen av verden, og som kanskje vil se på konfliktene i Midtøsten som en endeløs rekke av uforståelige blodbad hvis de ikke kjenner bakgrunnen for dem. Og i en tid der «jøde» er blitt et skolegårdsskjellsord er det nødvendig å undervise, tidlig og grundig, i jødenes lange forfølgelseshistorie.

I disse skjelvne ukene etter terrorien kan alle, jøder og muslimer, kristne og ateister, gå rundt og føle seg som gjenstand for fremmede menneskers aggresjon, ikke på grunn av noe de har gjort, men på grunn av hva de er og representerer. Det er en vond følelse. Og siden den er knyttet til globale knuter som ikke vil la seg løse på lang tid ennå, er det grunn til å tro at den vil vedvare, om enn i en mer dempet form.

En økt, ung bevissthet rundt historiens gang kan, kanskje, bidra til å bygge en felles forståelse for hvordan det ble slik, og hvordan alle må prøve å takle en ufullkommen verden formet av valg gjort av andre.