Siden slutten av 1960-tallet har norsk narkotikapolitikk ”ligget fast”, som det gjerne uttrykkes av norske myndigheter. Virkemidlene for å bekjempe narkotikabruk har vært konsentrert om et strengt forbudsregime der enhver befatning med narkotika har vært forbudt (med unntak for medisinske og vitenskapelige formål), og strafferammene har gradvis blitt skjerpet. Dagens straffenivå i Norge på narkotikaområdet er et av de strengeste i Europa.

Vi har nylig lansert et Civita-notat der vi ser nærmere på begrunnelsen for, og virkningene av, forbudet mot narkotika. Vi har også skissert noen alternative måter å regulere narkotikamarkedet på, og sett på erfaringer fra land som fører en annen og mindre strafferettsorientert politikk. Vi har ikke tatt til orde for konkrete reformer på narkotikafeltet. Men vi har etterlyst en mer kunnskapsbasert politikk. I lys av det myndighetsfastsatte målet om at ruspolitikken skal ”redusere de negative konsekvensene av rusmiddelbruk”, er det nemlig mye som tyder på at det strafferettsorienterte regimet i Norge er lite hensiktsmessig.