FORFATTER: Mange er opprørte over det de leser i min siste bok Bare et barn, som tar opp nettopp dette temaet i sitt krimplot. De to spørsmålene jeg nå får fra leserne er: Hvordan kan slikt skje? Hvem er de ansvarlige? skriver Hanne Kristin Rohde. Foto: Paul Paiewonsky / Dagbladet
FORFATTER: Mange er opprørte over det de leser i min siste bok Bare et barn, som tar opp nettopp dette temaet i sitt krimplot. De to spørsmålene jeg nå får fra leserne er: Hvordan kan slikt skje? Hvem er de ansvarlige? skriver Hanne Kristin Rohde. Foto: Paul Paiewonsky / DagbladetVis mer

Ta det personlig!

Mange hundre barn har forsvunnet fra norske asylmottak bare siden 2007. Ingen vet med sikkerhet hvor de har blitt av. Hvorfor er ikke dette kjent? Hvorfor er ikke dette førstesideoppslag i mediene?

Debattinnlegg

Du er enslig, alene, mindreårig. Du flykter fra landet ditt. Familien din. Kanskje har du sett nære familiemedlemmer bli skutt og drept. Kanskje torturert først. Reisen er lang. Du ender i Norge. Kan ikke språket. Kanskje velger du å stole på han eller hun som tar kontakt. Kanskje ikke. Men du blir med. Det handlet jo om å overleve. Trodde du.

FNs barnekonvensjon fastslår følgende i artikkel 6:

1. Partene erkjenner at hvert barn har en iboende rett til livet.

2. Partene skal så langt det er mulig sikre at barnet overlever og vokser opp.

Historikk: Mye kan dessverre tyde på at dette ikke gjelder for alle enslige mindreårige som kommer til norske asylmottak og som hvert år forsvinner fra disse mottakene.

PRESS, Redd Barnas ungdomsorganisasjon, undersøkte hva statlige aktører gjør med disse forsvinningene. I 2008 kom PRESS med rapporten «Ute av øye, ute av sinn», som viste at det i perioden 2000- 2007 forsvant 548 enslige barn fra norske asylmottak. PRESS intervjuet de som er ansvarlige for å løse saken etter en forsvinning, asylmottakene, UDI, lokalt politi og Politiets utlendingsenhet om hvordan de gikk fram for å løse forsvinningssakene. Rapporten fra 2008 avdekket mangelfull etterforskning og koordinering av disse sakene, i tillegg til en del urovekkende holdninger blant aktørene.

Inntrykket PRESS satt igjen med den gangen var at politiet ikke tok disse forsvinningene like alvorlig som forsvinninger av norske barn, og at det eksisterte en form for ansvarspulverisering blant de statlige aktørene som førte til at mange av barna som forsvant ikke ble lett etter. I 2012 utførte PRESS en liknende undersøkelse for å se om noe hadde forandret seg på denne tiden. I perioden 2008- 2012 forsvant hele 237 barn. Og det er fortsatt uvisst hvor flere av dem ble av.

Ansvarspulverisering: UDI har omsorgsansvaret for enslige mindreårige mellom 15 og 18 år. Regionkontor Oslo har det koordinerende ansvaret for å følge opp forsvunne enslige mindreårige asylsøkere. Likevel visste de lite eller ingenting om hva politiet gjør for å finne dem som ennå har ukjent adresse. PRESS etterlyste mer formalisert samarbeid mellom politi og UDI. Ifølge Regionkontor Oslo er det flest gutter som forsvinner fra mottakene, og mange av dem er dublinere, dvs. asylsøkere som skal tilbake til det landet de først søkte asyl i. I tillegg forsvinner mange av dem som har fått endelig avslag.

Alle mottakene PRESS snakket med uttrykte at forsvinningene er et problem, og pekte på faren for menneskehandel. Alle mottakene sender melding til barnevernet ved en forsvinning, men mange opplever at barnevernet ikke er mer involvert enn at de mottar meldingen. Politiet mottar meldinger og kan sette i gang savnetsak, men i min tid opplevde jeg ikke at vi åpnet etterforskning og satte inn store ressurser, så lenge vi ikke hadde konkrete opplysninger om at noe kriminelt hadde tilstøtt den mindreårige.

Fordommer og unnlatelser: Mange er opprørte over det de leser i min siste bok Bare et barn, som tar opp nettopp dette temaet i sitt krimplot. De to spørsmålene jeg nå får fra leserne er: Hvordan kan slikt skje? Hvem er de ansvarlige?

PRESS peker på politikere, politi, barnevern og UDI for å nevne noen. Jeg ønsker å snu speilet mot oss alle sammen; For hvordan har vi havnet i den situasjonen at mindreårige bare forsvinner fra norsk jord? Er vi virkelig så følelseskalde her i nord?

Mitt inntrykk er heldigvis at nordmenn bryr seg. Vi ønsker å være greie og omsorgsfulle, men flere faktorer påvirker negativt. For det første: Barna hører ikke til. Svært få føler at de er «våre». For det andre handler det om innsikt, prioriteringer og penger. Mediene har en svært viktig rolle i å skape innsikt. Men engasjementet har på ingen måte tatt av i etterkant av Press’ faktamateriale. Hvorfor i all verden har ikke disse rapportene ført til en drøss førstesider, påfølgende debatter, krav om å ta ansvar og vise handlekraft? For det tredje handler det om våre følelser. Hvis ett etnisk norsk barn forsvinner fra en av våre skoler engasjerer hele Norge seg. Fordi det kunne vært mitt eller ditt barn.

Dette handler ikke om asylpolitikk. Asylspørsmål er i bunn og grunn ren jus, hvor Norge er forpliktet til å følge internasjonale forpliktelser. Norge har skrevet under på en rekke konvensjoner, og jeg drister meg til å stille spørsmålet om denne konvensjonsoptimismen er blitt en internasjonal reklameplattform. Norge, politikere, offentlige etater og vi borgere trenger en grundig realitetsorientering. Vårt positive selvbilde er ikke uten skjønnhetspletter. I avisa Klassekampen fredag 23. Januar 2013, viser advokat Arild Humlen til at i 2013 ble Norge faktisk degradert til en B-nasjon i FNs menneskerettighetskomité etter flere års påpakning. Dermed er vi degradert til observatørstatus og sitter på sidelinjen med land som Saudi-Arabia og Hviterussland. Og fortsatt forsvinner enslige asylbarn fra våre asylmottak.

Skandalen: Fordi vi ikke engasjerer oss nok i disse barna, prioriteres dette ikke tilstrekkelig intenst. Våre folkevalgte bevilger penger på det de vil prioritere, og det som opinionen i folket nærmest tvinger dem til. Opplysninger jeg har fått fra PRESS viser at enslige mindreårige forsvant også i 2014.

Noen av barna har forhåpentligvis blitt gjenforent med familiene sine. Men det kan altså på ingen måte utelukkes at andre kan ha blitt ofre for det verste vi kan tenke oss: Forbrytelser de fleste egentlig ikke orker å tenke på. Skandalen ligger først og fremst i det faktum at ingen vet, fordi dette til nå ikke har vært tilstrekkelig viktig.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook