Det saudiske regimet kan uten blygsel omtales som et skrekkregime. Det var - til tross for mange fine protokollførte ord fra verdenssamfunnet - en av vår tids minst ærefulle og mer blodige despoter som døde da Kong Abdullah nylig gikk bort.

Vår egen kronprins satte seg straks på flyet til Riyadh. Erna Solberg sendte kondolanser. USAs utenriksminister sendte et telegram som har gått en ganskepinlig seiersgang i sosiale medier, hvor kongen ble opphøyd til en ærefull leder med visdom og visjoner (tror Kerry dette selv?). Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange lurer på om all etiketten er nødvendig eller om det norske kongehuset protokollmessig er forpliktet til å hedre despotiske monarker?

Vi lurer også på det, selv om vi også forstår at diplomatiet har egne koder og protokoller som må følges. Skjønt vil en Robert Mugabe eller en Kim Jong-un motta så mange pene ord ved sin bortgang - og hvis nei - hvorfor ikke?

Samme dag som den saudiske ambassadøren til Frankrike paraderte gatene i Paris til støtte for ofrene etter islamistterroren mot Charlie Hebdo og det jødiske kvarter, ble Raif Badawi pisket offentlig i Riyadh for blasfemi. Tusen piskeslag skal barmhjertig fordeles på tjue bolker slik at han ikke skal krepere. UD har kommet med en klar fordømmelse av dette. Det er bra, men noe annet hadde vært oppsiktsvekkende.