Som Hege Storhaug tillater jeg meg å være personlig. Holocaust er en av de primære årsakene til at jeg arbeider mot rasisme. Jeg er av den oppfatning at alle som deler genetisk materiale med overgriperne — og det gjelder altså oss alle — har vår største utfordring som mennesker i konsentrasjonsleirene. I menneskehetens lange historie fylt med overgrep er det likevel slik at Holocaust må påvirke hele vår oppfatning av oss selv som art. Vi trodde vi kunne sivilisere oss bort fra hatet. Det var feil.  

Hege Storhaug er redd for hatet mot jøder. Det er jeg også. Men jeg er også redd for hatet mot muslimer. Og jeg er redd for hatet mot romfolk. Jeg forferdes av den brutale torturen av og drapet på jødiske Ilan Halimi i Frankrike i 2006. Jeg forferdes av drapet på den gravide muslimske kvinnen Marwa El-Sherbini i en tysk rettssal i 2009; hun ble stukket ned foran sin mann og lille sønn av en etnisk tysk gjerningsmann som hatet muslimer. Jeg forferdes av drapet på muslimske Mahmed Jamal Shirwac i Trondheim i 2008; familiefaren ble drept med tretten skudd — ett av dem i panna — av en etnisk norsk gjerningsmann som hadde skrevet en lapp om at noe av det han ønsket å gjøre i løpet av livet, var å drepe en muslim. De siste to drapene er hendelser Storhaug selvsagt styrer utenom når hun gjør opp hatets regnskap.