Mandag satt jeg på bakerste rad, da norske komikere med Bård Tufte Johansen i spissen i showet Krenk 2015 lovet en festaften med religionskritikk. Jeg skulle trykke på en knapp som laget en elektronisk omskjæringslyd hver gang jeg følte meg krenket. Men jeg ble bare krenket av nivået på vitsene. Jeg har fem bedre forhudsvitser enn det som ble servert på scenen i Chateau Neuf. Å være jøde er å vokse opp med jødevitser. Derfor er jeg også opptatt av grensen mellom humor og hatytringer.

Statsminister Erna Solberg skrev en kronikk på den internasjonale Holocaustdagen 27. januar der hun blant annet skriver at vi har et felles ansvar for å stå opp for den jødiske minoriteten. Det er godt å bli sett, det er godt å bli anerkjent og det er godt å få støtte. Men er det ikke underlig at det finnes antisemittisme i et land som Norge, et land så godt som fritt for jøder? Det er anslagsvis mellom 1300 og 1500 jøder i Norge. Det er så små tall at det i praksis er å anse som ingen. De fleste norske skolegårder har ingen jødiske elever. De fleste bedrifter har ingen jødiske medarbeidere. De færreste nordmenn har en jødisk nabo. De færreste nordmenn har møtt en jøde. Dette illustrerer noe av det spesielle ved antisemittismen, nemlig at den ikke krever jødisk tilstedeværelse. Det er også med på å besvare spørsmålet om antisemittismen ville blitt borte dersom jødene hadde blitt borte. Den hadde nok ikke det.