September 2014, AirFrance piloter i to uker streik for å unngå flytting av piloter og investeringer til lavkostdatteren Transavia. Februar 2015, Lufthansa piloter streiker i to dager mot lavere pensjon og pensjonsalder i lavkostdatteren Germanwings. Mars 2015, snart 10 dagers streik blant Norwegian skandinaviske piloter, alle ansatt i datterselskapet Norwegian Air Norway (NAN). De vil tilbake til morsselskapet og ønsker ikke å gi avkall på pensjons-, forsikrings og lønnsbetingelser. De første to streikene kostet henholdsvis 4 og 1,6 milliarder kroner. Hva Norwegian-streiken ender på vet vi enda ikke - men billig blir det ikke. Hvordan havnet vi her?

Europeisk luftfart er i endring. Etter et tjuetalls år med deregulerte markeder der alle kan fly over alt, har vi fått sterk konkurranse i et marked som før var betjent av statseide «monosaurer». Flyselskap hvis eneste redning var kontinuerlige statlige subsidier og høye billettpriser. Verst i klassen var vårt eget SAS som fram til 90-tallet tronet ubeseiret på kostnadstoppen. De gamle monosaurene måtte nå begynne å konkurrere, både mot hverandre og ikke minst mot de nye rovdyrene: Lavprispredatorene. Ryanair var begynnelsen på slutten for dette regimet, de innførte amerikanske Southwests lavprismodell i det europeiske markedet - andre kom etter og nå representer de rundt 40 prosent av markedet. Restrukturering med nedleggelser, fusjoner og oppkjøp som nå har gitt oss et langt mer effektivt marked. Det koster nå mindre å fly tur-retur Oslo-New York enn Oslo-Stockholm for 20 år siden - og selskapet som flyr deg har lave nok kostnader til at de tjener penger.