Russcenen i Oslo har beveget seg rundt om i byen gjennom de siste tiårene. Jaget fra sted til sted. Som en uønsket flokk med måker som skrikes til og oppløses, før de straks slår seg ned et annet sted. Hva ellers skal de gjøre? I Bergen skjer det samme, der debatten om Nygårdsparken får folk til å krype ut av sitt dannede bergenserskinn og omtale behandling av medmennesker som en renovasjonsoppgave. En frekkhet som savner sidestykke.

Bare smak på begrepet: «russcenen». Det forteller oss noe helt elementært, nemlig at det er en scene. Og det som spiller seg ut der er helt forferdelig. Disse menneskene som bokstavelig talt sleper seg rundt i en helt forferdelig helsetilstand, jages av politiet etter følgende premiss som hele narkotikapolitikken hviler på: Narkotikabrukere må straffes med bøter og fengsel, ellers vil folk trekkes mot dette forlokkende syn av elendighet.

Forfølgelsen er kroneksempelet på en meningsløs narkotikapolitikk. Som ikke forholder seg til anerkjent forskning, og er overmoden for - unnskyld ordspillet - rehabilitering.

En ting bør alle kunne være enige om: rus er farlig, i større eller mindre grad. Men måten vi håndterer rus som et samfunnsproblem henger mer sammen med historie, kultur og tradisjoner enn kunnskap om verden i dag. Kartet er fra forrige århundre, og stemmer ikke med terrenget. En så enkel faktaopplysning som at alkohol regnes som et farligere rusmiddel enn cannabis, LSD og MDMA krasjer totalt med alle forutsetninger som norsk ruspolitikk er bygget på.