Et flertall i Bioteknologirådet går inn for å tillate eggdonasjon i Norge. Det er en klok og fordomsfri beslutning, som er tatt etter grundig overveielse og langvarig debatt. Den sentrale begrunnelsen er at det vil hjelpe ufrivillig barnløse kvinner å få et etterlengtet barn, slik sæddonasjon lenge har vært et tilbud til menn med dårlig sædkvalitet. Norske kvinner har til nå vært nødt til å reise utenlands for å få hjelp, og i praksis har det norske forbudet rammet par som ikke har råd til slik kostbar behandling.

Det er ingen menneskerett å få barn, sies det, men det er faktisk en menneskerett å få stifte familie. Mange lever gode liv uten barn, enten det er planlagt eller ikke, men for mange er ufrivillig barnløshet et stort savn som de bærer med seg hele livet. I den grad det er egoistisk, er alle foreldre egoistiske. Når moderne teknologi kan bidra til å sette ønskete barn til verden, er det et gode både for samfunnet, foreldre og barn, og det er en mulighet den enkelte er i stand til å vurdere konsekvensene av selv innenfor de rammer helsevesenet setter.

Mindretallet i rådet og andre motstandere viser til at det gjennom hele menneskets historie har vært slik at kvinnen som føder et barn, også har vært barnets genetiske mor. De mener sammenhengen er så grunnleggende at en lovendring nærmest er å tukle med skaperverket, et brudd med både natur og kultur. Det er et syn som etter vår mening dels bygger på en gammeldags dyrking av det hellige morskap, dels på villfarelsen at natur og kultur er uforanderlig. En kvinne som i ni måneder bærer fram et barn, vil være dets biologiske mor og ha et uløselig bånd til barnet. Å være foreldre handler om langt mer enn DNA, noe utallige adoptivforeldre og barn kan vitne om, eller for den saks skyld barn som deler gener med mor og far.