Litteraturkritikken er i krise. Uavlatelig. Akkurat som klimaet, landbruket og polprisene. For å parafrasere dansken Storm P?s kjente utsagn om været: «Alle snakker om kritikken. Men ingen gjør noe med den.»

Den danske humoristen er også kjent for uttrykket: «Kritikeren er kunstens svigermor.» Gjelder det den dårlige kritikeren? Eller den gode?

Kritikk kommer fra gresk, krinein, å bedømme eller sjelne mellom det som er sant og det som er løgn. Kritikken veier argumenter uten å blindt gå god for eller like halsløst forkaste sitt objekt.

I forbindelse med litteratur, kan vi kanskje si at kritikk kan leses som en slags prosedyre, der både anklager, forsvarer (og dommer) kommer i til orde i en og samme tale.

Til enhver tid — med større eller mindre styrke — foregår en debatt om kritikkens kvalitet. Aftenpostens kulturredaktør Sara Sørheim skrev i et innlegg for noen uker siden at hun er ute etter «tekster som dyrker refleksjon og tenkning, og som kan se litteraturen i et større perspektiv enn den enkelte utgivelsen».