DEMONSTRERER: Over hele Europa marsjerer nå folk i protest mot forhandlingene om fri handel med tjenester. Her fra en demonstrasjon i Madrid 18. april. Foto: Demotix / NTB Scanpix
DEMONSTRERER: Over hele Europa marsjerer nå folk i protest mot forhandlingene om fri handel med tjenester. Her fra en demonstrasjon i Madrid 18. april. Foto: Demotix / NTB ScanpixVis mer

Markedets våte drøm

En våt drøm om privatisering og fri handlel med alle tjenester til evig tid som svever over de strengt hemmelige TISA-forhandlingene, blir ikke oppfylt.

Kommentar

Det såkalte «markedet», det vil si store flernasjonale selskaper, ønsker seg et jordisk paradis med fri handel med alle slags tjenester, mange hittil offentlige, over landegrensene. De to økonomiske kjempene USA og EU har lenge forhandlet om et Transatlantisk Handels- og Investeringspartnerskap (forkortet TTIP på engelsk). En slags «spydspiss» i dette skal være Avtale om Handel med Tjenester (TISA i engelsk forkortelse).

Det gikk nærmest upåaktet hen da EU-rådet, med stats- og regjeringssjefene, i mars 2013 ga EU-kommisjonen godkjenning til å forhandle om frihandel for tjenester. Med USA og EU som pådrivere har 23 parter deltatt i strengt hemmeligholdte forhandlinger i Genève. Med EU sine 28 medlemsland er det til sammen 50 land som deltar, deriblant Norge. Disse landene står for rundt 70 prosent av verdensøkonomien i tjenestenæringene.

Handelsforhandliger har, som fredsforhandlinger, en lei uvane med å spore av straks innholdet blir offentlig kjent og alskens pressgrupper kaster seg inn i kampen. Ytterst få visste noe om TISA inntil Wikileaks i fjor offentliggjorde et notat om finansielle tjenester fra forhandlingene. Man har forhandlet om frihandel for finansielle tjenester, helsestell og samferdsel, har det etter hvert kommet fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mest oppsikt har det som kalles en «skralle-regel» vakt. Ei skralle er en slags skiftenøkkel som bare driver en skrue den ene veien når man drar verktøyet fram og tilbake i begge klokkeretninger. Riktig vei er privatisering. Hvis Stortinget skulle vedta å selge Nordlandsbanen eller Flytoget, kan man ikke ombestemme seg og la Staten overta igjen. I så fall kan den nye eieren kreve klekkelig erstatning gjennom en voldgiftsdomstol utenfor Norges grenser, i henhold til TISA-avtalen og utenom norsk lov.

De største drømmerne i forhandlingene anser offentlige pensjonskasser, Folketrygdfondet og Oljefondet som «monopoler», som må brytes opp og konkurranseutsettes — for evig og alltid. For offentlig helsestell og eldreomsorg gjelder det samme. Den forrige store avtalen om handel med tjenester, Allmenn Avtale om Handel med Tjenester (forkortet GATS på engelsk) er fra 1995, før internett-æraen, og det trengs åpenbart en fornyelse. Men de ideologiske markedselskerne får ikke drømmen oppfylt.

I 2015 skal vi få høre mye om TISA, lovte Viviane Reding fra Luxemburg, som er saksordfører for dette spørsmålet i Europaparlamentet, tidligere i år. Hun har erfaring som EU-kommissær og har vist skarpe klør. Tidligere har bare utvalgte folkevalgte fått begrensede opplysninger om forhandlingene. Hun lover å legge fram en rapport om forhandlingene etter høringer til høsten. Reding setter ned foten på flere punkter, og flere trekk ved EU kommer til å stanse de villeste markedskreftene. Reding vil ikke ha noen gjentakelse av rabalderet rundt direktivene om tjenester og datalagring, der det første endte i uendelige utsettelser og endringer og det andre havarerte i EU-domstolen.

Frankrike setter som alltid ned foten for kultur. Hollywood får ikke herje fritt i Europa. EU vil ikke la noen utenfor sine grenser overta offentlig betalte helsetjenester. Vannforsyning og utdanning er ikke til salgs, sier Redning.
Etter finanskrisa har tilliten til finansakrobatene fått et kraftig tilbakeslag på alle politiske hold. EU sliter ennå med å rydde opp, og det er knapt noen som nå vil unnta finansielle tjenester fra politisk styring.

Reding vil motsette seg enhver fri flyt av personopplysninger over grensene, sier hun. Der er EU og USA også på kollisjonskurs. Europeerne glemmer verken striden om personopplysninger om flyreisende eller USAs avlytting av politiske ledere i EU.

Og til slutt: I EU er det en sterk sedvane for å gjøre alle viktige vedtak gjennom bredest mulige forlik mellom de politiske familiene og mellom medlemslandene. Dermed ender vedtakene oftest midt på treet.

Utover året er det duket for stor og viktig strid om offentlige og andre tjenester, som helt sikkert kommer til å ende i viktige endringer. Men det er neppe noen stemning for det fullkomne frisleppet av markedskreftene

Lik Dagbladet Meninger på Facebook