DEBATT

Problemet med kvinner og fiksjon

Kjære manusforfattere: kan dere ikke begynne å skrive historier der det å være kvinne ikke er et problem i seg selv?

SMÅSTEIN I GLASSHUS:  - kunne ikke Bache-Wiig og Eliassen valgt å hoppe bukk over dette «troverdige» og heller bare påstå at jo! — det er naturlig å tro at det er den kvinnelige kjæresten som har gjort det. Det er naturlig i denne bygda, denne fiktive, fiktive bygda. Der alle snakker forskjellige dialekter. Og Santelmann og Broch er brødre. Jeg tror publikum fint kunne levd med det. Og jeg tror publikum trenger å se det, skriver skuespiller Rolf Kristian Larsen.

Foto: Håkon Eikesdal
SMÅSTEIN I GLASSHUS: - kunne ikke Bache-Wiig og Eliassen valgt å hoppe bukk over dette «troverdige» og heller bare påstå at jo! — det er naturlig å tro at det er den kvinnelige kjæresten som har gjort det. Det er naturlig i denne bygda, denne fiktive, fiktive bygda. Der alle snakker forskjellige dialekter. Og Santelmann og Broch er brødre. Jeg tror publikum fint kunne levd med det. Og jeg tror publikum trenger å se det, skriver skuespiller Rolf Kristian Larsen. Foto: Håkon Eikesdal Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert
Sist oppdatert

Søkelyset rettes for tiden på hvor det blir av kvinner i norske tv-serier. Det er et viktig søkelys og det må utvides til selvsagt også å gjelde for film og for dramatisk tekst for scene.

Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen stiller i sin kronikk i Dagbladet flere spørsmål om hvorfor det er slik, (vil vi ikke se kvinner?) og kommer med forslag til virkemidler for å motvirke trenden (kvotering). Men de tilbyr ikke så mange svar på sine egne spørsmål: nettopp svaret på dette hvorfor? NRKs ansvarlige for eksterne dramaproduksjoner, Tone Rønning forsøkte seg med det mildt lattervekkende «kvinner beveger seg ikke like mye ut av komfortsonen som menn». Men kvinner har levd utenfor komfortsonen i cirka 200 000 år. Jeg tror Rønning her rett og slett forveksler fiksjon og virkelighet; det stemmer, i fiksjonen beveger de seg ikke så ofte utenfor komfortsonen. Dessverre. Og gjør de det, går det ofte ille for dem til slutt (Thelma & Louise). Men i virkeligheten? Kvinner i komfortsonen? Hah!

Bache-Wiig og Eliassen kaster litt småstein i glasshus med sine spørsmål, all den tid de selv har skapt en serie med mannlig hovedrolle, der «konvensjoner kom i veien». Det vakre med fiksjon er jo nettopp at den kan være i forkant av konvensjoner, og at den også kan yte konvensjoner motstand. Det var ikke troverdig da Nora forlot Helmer. Så utroverdig var det, at det på premieren i København ble ramaskrik, og i Tyskland ble slutten rett og slett skrevet om slik at Nora, troverdig nok, i stedet ble hjemme, ulykkelig, med mann og barn.  

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer