En av de mest erkekonservative rederne jeg vet om, er opprørt over regjeringen. Han har i lengre tid tilbudt seg å bidra med skip for å plukke opp flyktninger i Middelhavet. Nå vil regjeringen sende ett.

Too little, too late, som det heter overseas.

Den humanitære katastrofen har rederiene varslet om siden flyktninger begynte å drukne i hopetall rundt årtusenskiftet. Norske skip har siden den gang reddet flere tusen på egen kjøl, og nå ønsker de å bidra mer i en koordinert redningsaksjon. Men Norge og Europa nøler. I EU snakkes det høyt om den nådeløse australske modellen.At Rederiforbundet og deres medlemmer er så sterkt engasjert i flyktningtragedien, overrasker dem som tror redere bare er opptatt av skatt. Men det er ikke rart. Det ligger i blodet. Resten av sjøfartsnasjonen har kanskje blitt velfødde landkrabber som har glemt sin historie, men ikke de.

Til sjøs gjelder fortsatt uskrevne lover, slik det har gjort i uminnelige tider. Når folk er i nød, plukker du dem opp. Uansett hvem de er. Ute på havet er det aldri valgår. Plikten til å hjelpe mennesker i havsnød er nedfelt i internasjonal lov. Den viktigste, Solas-konvensjonen (Safety of life at sea), kom som følge av Titanic-forliset i 1912, hvor et skip i nærheten unnlot å gi assistanse selv til passasjerer på første klasse. Nasjoner er også forpliktet til å ha beredskap langs egen kystlinje, og det er i praksis Middelhavet for hele EU.