FLYKTNINGLEIR: Leir i Tyrkia for syriske flyktninger. Foto: Bulent Kilic, AFP photo
FLYKTNINGLEIR: Leir i Tyrkia for syriske flyktninger. Foto: Bulent Kilic, AFP photoVis mer

Den gode intensjons fanebærere

Det er helt uforståelig for meg at det skulle være moralsk høyverdig å ville hjelpe få mennesker på den minst effektive måten, når hjelpen kunne nådd titalls ganger flere.

Meninger

Vi står overfor den verste flyktningkrisen i verden siden andre verdenskrig. For første gang siden annen andre verdenskrig har antallet flyktninger oversteget 50 millioner mennesker. Aller verst er situasjonen i Syria. Landet har vært herjet av borgerkrig siden 2011. 7,6 millioner er internt fordrevne og fire millioner har flyktet over grensene til nabolandene. Vi har en moralsk plikt til å bidra og vi må gjøre det nå.   Norge er en humanitær stormakt, og det skal vi fortsette å være.

Vi har i mange år vært det landet i Europa som tar imot nest flest asylsøkere i forhold til folketallet. I Syria er vi den sjette største humanitære giveren i verden, og har siden våren 2011 bidratt med ca 1,6 milliarder kroner. Det er imidlertid på langt nær nok.   FN har bedt verdenssamfunnet om å stille opp med 65 milliarder kroner, men har kun fått løfter om ca halvparten. Regjeringen har lovet 750 millioner kroner til Syria i 2015, 150 millioner mer enn i fjor. Situasjonen er imidlertid så alvorlig at dette beløpet burde heves betraktelig allerede i revidert nasjonalbudsjett.  

Det spørsmålet «alle» diskuterer for tiden er imidlertid ikke hvordan vi best kan hjelpe de nesten 4 millioner registrerte syriske flyktningene i Tyrkia, Libanon, Jordan, Egypt og Irak.  I stedet diskuterer vi hvorvidt vi skal ta imot 10.000 ekstra syriske flyktninger til Norge de neste årene. Ifølge barne- og likestillingsdepartementet vil det koste ca 10 milliarder kroner over en femårsperiode. For denne summen sier FNs høykommissær for flyktninger at hjelpen kan nå 260.000 mennesker i Jordan og 130.000 i Libanon.  

For hver syriske flyktning som kommer til Norge kan vi altså sørge for husly, mat, rent vann, grunnleggende helsehjelp og utdanning for 26 mennesker i Jordan. Likevel er det tilsynelatende moralsk høyverdig i denne debatten å gjøre det som betyr mest for færrest mulig mennesker. Og det er tilsvarende ikke måte på hvor grusomme vi er, vi som mener at vi heller burde hjelpe flere på andre måter.  

I gårsdagens Agderposten kunne vi se en tegning av Erna som står på kanten av en klippe, med en stige trukket opp etter seg mens hun roper «vi foretrekker å hjelpe dere der dere er» til en gruppe mennesker som er i ferd med å drukne. Underforstått: Erna ønsker altså at flyktninger drukner fordi hun mener det er bedre å hjelpe flere hundre tusen mennesker i nærområdene enn det er å bosette noen tusen ekstra i Norge.

Tegningen er imidlertid et godt bilde på venstresidens aller mest usmakelige personlighetstrekk: forestillingen om å være den moralsk overlegne bæreren av den gode intensjon, mot en høyreside som mest av alt vil folk vondt.   Samtidig er det fascinerende å se hvor enkelt man slipper unna med komplett innholdsløs retorikk i denne debatten, hvis bare man har de «rette intensjonene».

Et tydelig eksempel på dette fikk vi i debattprogrammet Underhuset for litt over en uke siden. Jon Hustad argumenterte for at det er dypt umoralsk å bruke 10 milliarder på å la 10.000 syriske flyktninger «trekke gullkortet» i Norge, når vi for de samme pengene kan hjelpe mange hundre tusen i nærområdene. Mennesker som mangler helt basale ting som rent vann, mat og grunnleggende helsehjelp. Svaret fra debattens andre faste paneldeltaker, Cathrine Sandnes, var at Hustad «reduserer hele spørsmålet til et regnestykke».  

Ønsker man å bruke 10 milliarder over fem år på å ta imot 10.000 flyktninger til Norge så trenger man altså ikke å forholde seg til penger, men vil man i stedet bruke disse pengene på å hjelpe flere hundre tusen i nærområdene, så «reduserer man spørsmålet til et regnestykke». Det er et ganske meningsløst argument. Ja, humanitært arbeid koster, som alt annet i verden, penger. Jeg synes også det er rimelig usolidarisk å ikke bry seg om hvorvidt pengene faktisk kommer flest mulig til gode.  

Sandnes poengterte også at «vi ikke gjør dette fordi det lønner seg for Norge». Hva det skulle være et argument for eller imot er ikke godt å si. Som om noen, noensinne, har ment at vi tar imot krigsflyktninger til Norge eller driver humanitært arbeid i utlandet fordi vi tjener penger på det.  

Det gjør vi selvsagt ikke. Vi gjør det fordi vi har en moralsk plikt til å hjelpe mennesker i nød, og det denne debatten handler om er hvordan vi gjør det på best mulig måte. De som mener at den beste løsningen er å ta imot flest mulig kvoteflyktninger synes imidlertid å ha fått det for seg at det er en debatt de slipper å forholde seg til.   

«Vi må gjøre begge deler», er mantraet til alle de politiske partiene som har gått inn for å ta imot 10.000 ekstra syriske kvoteflyktninger, mot de som heller vil bidra i nærområdene. Men det er ikke noe svar. Å lukke øynene og si at «dette handler ikke om penger» høres kanskje fint ut, og det er noe man kan tillate seg som kommentator. Fra en politiker er argumentet verdiløst, for samme hvor kynisk du enn måtte mene at dette høres ut: Vi har ikke evig med penger til bistand. Ti milliarder er en stor prioritering. Ønsker man å bruke dem på å ta imot 10.000 flyktninger til Norge, så må man også forholde seg til at man har sagt nei til å hjelpe mange mennesker i nærområdene. Noe annet er kun ansvarsfraskrivelse.  

Situasjonen nå er at det sitter mer enn 5000 mennesker på mottak i Norge, som har fått opphold, men som vi ikke har klart å bosette. Denne regjeringen har bosatt rekordmange flyktninger. Likevel øker antallet som har ventet i mottak mer enn ett år etter innvilget opphold. Jeg mener det er en svært dårlig prioritering å gi disse beskjed om at: «du har nå rykket 10.000 plasser bakover i køen.  

Kommunene sier de ikke har kapasitet til å ta imot flere på nåværende tidspunkt. Heller ikke Ap-ordførere er, ironisk nok, i nærheten av å bosette det antallet flyktninger det Frp-styrte departementet ber om. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) har oppfordret kommunene til å bosette 10.804 flyktninger i år. Kommunene har vedtatt å ta imot 8116. Derfor mener mange, meg inkludert, at det å ta imot 10.000 ekstra syriske kvoteflyktninger nå, både er feil tidspunkt og dårlig ressursbruk.  

Jeg er imidlertid en ivrig tilhenger av å øke den humanitære innsatsen overfor syriske flyktninger. Jeg er sikker på at det er mulig å finne rom til betydelig større summer, både innenfor bistandsbudsjettet og gjennom ekstraordinære bevilgninger, gjerne 10 milliarder den neste femårsperioden, men jeg mener at disse pengene gjør mest nytte for seg i nærområdene.   Hvis noen mener dette gjør meg til et dårlig menneske, så får det bare være. Jeg ble ikke politiker for å få retweets fra moralposører.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook