Det er ikke alltid lett å være idealist i norsk politikk. De store ideologiske debattene er forbeholdt akademia, mens de offentlige debattene i stor grad dreier seg, i alt for stor grad, om karakterer fra 5. klasse og pappaperm.    Stortingsrepresentant Heidi Norby Lunde (H) har kalt regjeringen «Pingledum»:   «Regjeringens forslag - enten det er å styrke et mangfoldig eierskap i Norge gjennom å selge staten noe ned, øke fleksibiliteten i arbeidsmiljøloven eller gi vekstfremmende skatteletter - er så moderate at selv den danske sosialdemokratiske regjeringen har gjennomført mer radikale endringer.   [...]Pinglete, i den forstand at vi ikke går langt nok i de endringene jeg mener må gjøres for å ruste Norge for fremtiden. Dumme, fordi vi likevel tar den samme politiske kostnaden for moderate endringer som om vi drev med en eller annen form for sjokkdoktrine.»   Selv trøster jeg meg med at Fremskrittspartiet som regel — for å ikke si alltid — vil lengre enn de andre samarbeidspartiene. Og selv om endringene er små, så sier de noe om hvilken retning vi beveger oss — vil vi ha mer eller mindre frihet?    Jeg er liberalist. Det betyr at vi tilhører den delen av norsk politikk som vil ha mest mulig frihet for folk flest.   Mennesker eksisterer først og fremst som enkeltindivider, ikke som en kollektiv gruppe. Den enkelte har forstand og fri vilje, og må derfor ha styringsrett over sitt eget liv. Folk selv er bedre i stand enn politikerne til å bestemme hva som er best for seg og sine. Ettersom ethvert menneske er unikt, kan man ikke finne en fellesskapsløsning som passer alle. Jeg ønsker derfor mer individuell frihet og ansvar for enkeltmennesket. Alle mennesker er likeverdige og bør ha rett til å leve, og å ytre seg slik man vil, så lenge dette ikke direkte krenker andre menneskers rettigheter. Litt enkelt sagt, kan man si at liberalismen oppsummeres i Kardemommeloven: «Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og for øvrig kan du gjøre som du vil».