Som to tidligere studenter vil vi gjerne tilføye noen av våre egne erfaringer rundt påstanden om at det ikke forekommer seksuell trakassering på Politihøgskolen som sto på trykk i Dagbladet den 13. mai.
Vi stusser over at en rektor kan påberope seg at det ikke finnes seksuell trakassering på skolen. Det første som slår oss er at rektor fraskriver seg et ansvar, da spesielt for andre års-studentene som er ute i praksis. Fint lite vet vel rektor om hva som skjer der i løpet av året?
Enten vil ikke rektor erkjenne problemet eller så er hun rett og slett uvitende. Det er kanskje en grunn til det og nettopp derfor vil vi gjerne skrive noen ord om våre erfaringer fra året da vi begge var praksisstudenter ved politihøyskolen.
Det første året ved PHS er preget av teori, alt er nytt og spennende, men likevel et veldig beskyttende og høyskolepreget år. Så kommer praksisåret. Du møter opp på en ny og ukjent arbeidsplass med mange nye kolleger. Du skal gjennomføre de samme arbeidsoppgavene som alle, men likevel passe deg for og ikke bli for varm i trøya, du er tross alt bare en student. Du skal være ydmyk, men samtidig nysgjerrig og villig til å ta imot råd og veileding og absolutt ikke si nei eller være tilbakeholden. En vanskelig rolle å balansere i seg selv, men dersom veilederen er av den dominerende typen som ser sitt snitt til å holde litt ekstra kontroll over studenten sin, kan man fort få ekstra problemer.
Vi opplevde forskjellige episoder i våre praksisår, episoder som likevel hadde mye til felles.
En av oss opplevde, helt i begynnelsen av praksisåret, å åpne døra på bilen hun skulle vente i, bare for finne en iPad på dashbordet med en pornofilm som snurret og gikk. Det kunne kanskje vært en feiltakelse, men det viste seg seinere at det ikke var det. «Du er vel ikke hårsår?» fikk vedkommende et spørsmål om i etterkant. Hva svarer man til det?
Som studenter var vi ganske avhengige av å ha en god kjemi med veilederne våre og til dels resten av kollegene for å få en bestått karakter og kanskje en anbefaling. Episoder som opplevdes ubehagelige ble derfor noe man måtte bite i seg. Det endte ofte opp med at man, i stedet for å si ifra, lærte seg å ta forbehold. For én av oss ble løsningen å ikke være den første ut i bilen. Man vil jo ikke å bli stemplet som snerpete eller hårsår.
Begge to ble vi fortalt, ganske tidlig i praksisåret, at det var vanlig at det utvikla seg følelser mellom studenten og den (veldig ofte) mannlige veilederen. Det fantes visst mange eksempler på det. For begge to føltes det som et slags underliggende press på at vi skulle like veilederne våre ekstra godt, det resulterte i at vi trakk oss mer unna og ble redde for hvordan vi skulle oppfattes når vi var sammen med dem. Det er en utfordring vi snakket mye om da, en utfordring som vi har fått høre at andre og yngre politikvinner også har slitt med. Det kan fort føre til at det oppstår en unaturlig relasjon til veileder, en person som man egentlig bare ønsker å lære mest mulig av i løpet av praksisåret.
For en av oss ble det etter hvert tydelig at veilederen hun hadde fått utdelt satte stor pris på den rollen han hadde fått. Halvveis ut i året fikk hun vite av ham, på en nattevakt, at han hadde gitt henne terningkast seks da bildene av praksisstudentene hadde blitt sendt ut på mail.
Festsammenhenger kan også være en prøvelse, spesielt for unge og nyutdannede. Fester hvor man nærmest blir tvunget til å danse med sjefen eller sitte på fanget. Noen prøver å tøyse det bort, mens andre synes kanskje at det er lettere å gjøre som man blir bedt om. Vi har vært vitne til unge jenter som har blitt skjenket fulle på alkohol av eldre tjenestemenn. Så kan man kanskje si at studenten også er et voksent menneske, et voksent menneske som er i stand til å sette sine egne grenser og si ifra når ting ikke er greit lenger, men det er ikke til å komme bort ifra at politiet fortsatt sliter med en del gammel ukultur. En ukultur som man absolutt ikke tjent med å si ifra om.
Eldstemann-prinsippet gjelder fortsatt i politiet, menn er fortsett de «sterkeste». Har du jobba lenge nok i etaten rykker du opp i stillingsgrad, ofte uavhengig av egnethet og kunnskap. Har du gode nok kontakter og holder deg inne med sjefen og «de rette» folka så går ting veien for deg. Da lønner det seg ikke, som kvinne, å si ifra om ubehagelige episoder. Du skal ikke så mange åra tilbake i tid før jenter ikke hadde noe i denne etaten å gjøre. Som jente må du prestere bedre enn guttene, smile og ikke si imot dersom du er uenig, da blir du fort et «problem».
Å sitte i en politibil, som student, å lytte til kollegaen din kommentere rumpene på kvinner du kjører forbi. Å høre han dele ut terningkast på puppene for å sjekke om du er enig, det er ganske flaut og litt vanskelig å forholde seg til. I dag har vi lært oss å holde oss unna slike «situasjoner», men det tok oss noen år før vi kom oss dit.
Det er ikke så mange årene siden en av oss fikk en tekstmelding med et bilde av en kollega, liggende naken på en seng. Det var visst ment som en spøk. Ingen av oss syntes egentlig at det var noe særlig morsomt, ikke da og ikke nå.
Vi har mang en gang ledd av dårlige sex-relaterte kommenterer bare for å være «hyggelige». Men det er alltid med en skikkelig dårlig magefølelse. Hadde vi bare kunnet sagt ifra den gangen uten å være redde for at det hadde gått ut over karakterer og tjenesteuttalelse.
Etter hvert lærer man seg å velge sine kamper, hva som blir viktig å fokusere på. Vi har kanskje knekt koden på hvordan man «overlever», enkelte endrer seg også når man blir ansatt og ikke lenger er student, men noen ganger lurer vi på hva som hadde skjedd om vi hadde valgt å si ifra? Hadde vi blitt svartelista som vanskelige studenter med dårlige sosiale egenskaper om vi hadde satt foten ned? Det er vanskelig å svare på, og det er vel også noe av grunnen til at vi må være anonyme.
Det hender at vi fortsatt føler på hersketeknikker, at det ikke alltid er en fordel å si ifra, men nå vil vi gjøre det uansett: Jo da rektor, seksuell trakassering forekommer i politiet, det blir bare ikke snakket om, og det er et problem.
------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Nina Skarpenes, rektor ved Politihøgskolen, skriver i en e-post til Dagbladet at de vil ta tak i saken umiddelbart.
- Det skal være nulltoleranse for trakassering, både ved Politihøgskolen og i politiet. Det er nedslående og opprørende å lese om de to studentenes erfaringer. Slik skal det ikke være, ikke for studenter og ikke for øvrige ansatte i politiet. Vi har etablerte systemer for å melde fra om uønskede opplevelser, både når studentene er på skolen og ute i praksis. Vi har ikke mottatt noen slike meldinger i vårt kvalitetssikringssystem - heller ikke via studentenes egne kanaler. Jeg vil på det sterkeste oppfordre alle studenter til å melde fra om slike opplevelser, ellers får vi ikke tatt tak i dette, skriver Skarpenes.
- Jeg vil personlig ta denne saken videre til topps i politiet, dette er et ansvar for politietaten som helhet. Jeg vil også ta dette opp ved første anledning med våre praksisveiledere. Jeg har ikke grunnlag for å tro noe annet enn at studiemiljøet på Politihøgskolens sine studiesteder ikke preges av trakassering, men det skal heller ikke være slik at trakassering oppleves som en del av hverdagen i etaten for øvrig, skriver politihøgskolerektoren.