HJELPE DEM DER?  Verdens nest største flyktningeleir heter Zaatari og ligger nord i Jordan. Her bor opp mot hundre tusen syriske flyktninger. 
Foto: Tomm W. Christiansen / Dagbladet
HJELPE DEM DER? Verdens nest største flyktningeleir heter Zaatari og ligger nord i Jordan. Her bor opp mot hundre tusen syriske flyktninger. Foto: Tomm W. Christiansen / DagbladetVis mer

Å avsløre en moralposør

Har debatten om 10.000 syriske flyktninger blitt en kamp mellom de gode og de onde i norsk politikk?

Meninger

Denne uken skal spørsmålet om hvorvidt Norge skal ta i mot 10.000 syriske flyktninger diskuteres i Stortinget. Debatten treffer en grunnleggende nerve i norsk politisk debatt: forestillingen om den moralske og naive venstresiden mot den rasjonelle og kalde høyresiden.  

Unge Høyres leder, Kristian Tonning Riise, er tydelig forarget i Dagbladet 28.april. Han mener at venstresiden har et klamt moralsk grep over det norske ordskiftet. Denne gangen er utgangspunktet en tegning i Agderposten, hvor statsminister Erna Solberg står på kanten av en klippe, med en stige trukket opp etter seg mens hun roper «vi foretrekker å hjelpe dere der dere er» til en gruppe mennesker som er i ferd med å drukne.  

Riise mener karikaturen gir et bilde av «venstresidens mest usmakelige personlighetstrekk», nemlig et selvbilde som innebærer moralsk overlegenhet, samtidig som de mener at høyresiden vil folk vondt. Riise skriver videre: «Samtidig er det fascinerende å se hvor enkelt man slipper unna med komplett innholdsløs retorikk i denne debatten, hvis bare man har de «rette intensjonene».  

Unge Høyre-lederen bruker i sin tekst en lang rekke regnestykker som viser at det er lite rasjonelt å ta i mot syriske flyktninger, når en kan få mer ut av pengene ved å hjelpe dem i sine nærområder. Når han nærmer seg slutten, forlater han imidlertid kalkulatoren og avslutter med følgende kraftsalve: «Hvis noen mener dette gjør meg til et dårlig menneske, så får det bare være. Jeg ble ikke politiker for å få retweets fra moralposører».  

Slik Riise bruker begrepet, kan det minne om den mer brukte og noe forslitte merkelappen «politisk korrekt». Nøkkelanklagene mot de politisk korrekte har opp gjennom årene vært at de fremstår som arrogante, lite ekte og intellektuelt slappe. Kan det være noen likheter med moralposørene?   Anklagen om at de politisk korrekte er lite «ekte» ligger at de er mindre opptatt av sannheten enn av sosial prestisje. Riises angrep på moralposørene, gjennom flittig bruk av tall og harde fakta, ser ut til å bekrefte likheten.  

Riise mener altså at venstresiden ikke tør å se fakta i øynene. De tør ikke å være ærlig nok til å se seg i speilet og spørre: «mener jeg dette?». De ender heller med den langt mindre redelige: «hva mener flokken min om dette spørsmålet?». Når Tonning Riise tør å ta den modige og upopulære posisjonen, viser han samtidig en evne til å tenke selv.  

Ut fra dette springer det ut to andre anklager. Det ene er anklagen om naivitet. Den politisk korrekte og moralposøren er, ifølge kritikeren, mer opptatt av å fremstå som godhjerta enn å løse faktiske problemer. Den andre anklagen ligger i at de politisk korrekte har plassert seg på toppen av en moralsk rangorden. Dette henger sammen med den tidligere nevnte arrogansen; den politisk korrekte ser ikke bare på seg selv om dyktigere, men også moralsk bedre, enn andre mennesker.  

La oss se hva Riise skriver: «For hver syriske flyktning som kommer til Norge kan vi altså sørge for husly, mat, rent vann, grunnleggende helsehjelp og utdanning for 26 mennesker i Jordan. Likevel er det tilsynelatende moralsk høyverdig i denne debatten å gjøre det som betyr mest for færrest mulig mennesker. Og det er tilsvarende ikke måte på hvor grusomme vi er, vi som mener at vi heller burde hjelpe flere på andre måter».      

En kikk i Atekst viser at begrepet «moralposører» ikke brukes like flittig som «politisk korrekt», det er nok også fordi det er noen ulikheter i meningsinnholdet. Tonning Riise tilhører en stadig voksende intellektuell del av høyresiden. Blant disse er det mange som vil regnes om politisk korrekte i spørsmål om minoriteters rettigheter, klimavitenskap og likestilling. Dermed har det oppstått et retorisk behov for et nytt begrep som beskriver de som er både politisk korrekte og på «venstresiden». Det nye begrepet er «moralposører».     

Uten å gå for langt inn i andre sider ved Riises retoriske teknikk, er det verdt å merke seg hvilke rammer han etablerer for debatten. Å sette den samme pengesummen brukt i Norge opp mot tilsvarende sum brukt i Syrias naboland, er å sette sine egne premisser for diskusjonen. Vi kunne jo skapt andre rammer ved å spørre: når vi står overfor den verste flyktningekatastrofen siden andre verdenskrig, ville det da har vært riktigere å kutte andre steder i statsbudsjettet, eventuelt gjøre en betydelig tilleggsbevilgning?  

Kanskje utgiftene til ny E18 til Oslo fra Asker og Bærum kunne kuttes med en fjerdedel og dermed frigjøre ti milliarder? Riise rammer også inn saken på en måte som får det til å høres ut som det kun er Norge som skal ta imot flyktninger. Da kan jo 10.000 virke som lite når flyktningeproblemet er i millionklassen. Men utfordringen om å ønske syrere velkommen, går jo ut til alle rike land.  

Tilbake til utgangspunktet: hva vil Riise med begrepet moralposør? Det ser mest ut som en billig hersketeknikk, men er den kanskje også et uttrykk for en dypere bekymring? Dette er i dag en sentral fortelling i norsk politikk. En viktig retorisk skillelinje går mellom effektivitet og realisme på den ene siden, og verdiorientering og godhet på den andre siden.      

I nær sagt alle saker hvor det er uenighet mellom Regjeringen og støttepartiene, følger det skillelinjen mellom «god» og «hard». Erna Solberg prøvde å motvirke Høyres «kalkulatorrykte» med boken «Mennesker, ikke milliarder». Dette lyktes godt nok til å bli valgt, men har blitt vanskeligere i regjering.  

Stortingsflertallet er inntil videre på den «gode» siden. For "godhetsposørene" er problemet at godhetskapital er en begrenset valuta. Den kan for eksempel aldri konkurrere med meningsmålinger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook