MORALPOSERING:  Sosialdemokrater har en fascinerende evne til å strutte av selvtillit, selv når de er på sitt mest parodiske, skriver leder i Unge Høyre, Kristian Tonning Riise. 
 Foto: Anette Karlsen
MORALPOSERING: Sosialdemokrater har en fascinerende evne til å strutte av selvtillit, selv når de er på sitt mest parodiske, skriver leder i Unge Høyre, Kristian Tonning Riise. Foto: Anette KarlsenVis mer

Når godhetshegemoniet faller

Tar De godhetshegemoniet fra en gjennomsnittssosialdemokrat, så tar De livsanskuelsen fra ham med det samme.

Meninger

«Har debatten om 10.000 syriske flyktninger blitt en kamp mellom de gode og de onde i norsk politikk?», spør Lars Laird Iversen og Sindre Stranden Tollefsen i kronikken «Å avsløre en moralposør» i Dagbladet, torsdag.  

De har bitt seg merke i min bruk av sistnevnte begrep i samme avis for noen uker siden, og gjort det til gjenstand for en aldri så liten analyse, uten at de helt synes å forstå anvendelsen av det. Jeg frykter at jeg må ha uttalt meg riktig så «størsk» når det må et tospann til av en med doktorgrad i sosiologi og en med mastergrad i retorikk for å analysere retorikken min. Iversen og Tollefsen bommer likevel — det samlede antallet studiepoeng til tross — med sin analyse.  

For det første synes hele analysen å bygge på et premiss om at min bruk av begrepet «moralposør» skulle være et slags substitutt for merkelappen «politisk korrekt». Det er en upresis sammenligning.  

"Politisk korrekthet" dreier seg om konsekvent å søke de minst kontroversielle standpunktene, uttale seg med en overdreven varsomhet for å støte noen og reagere tilsvarende sterkt når noen tråkker over denne grensen. Slik «politisk korrekthet» får gjerne sitt uttrykk gjennom unødvendig disiplinering av helt adekvate meninger, spissformuleringer eller humoristiske utsagn.  

Det er problematisk fordi det kan føre til en mer ensrettet offentlighet, med mindre meningsmangfold, mer «profesjonalisering» av samfunnsdebatten og mindre takhøyde for «rett fra levra»-snakk eller humor som leker med tabuer. Det er imidlertid en litt annen problemstilling enn «moralposør»-debatten, om vi skal kalle den det.  

For «moralposering» handler ikke så mye om å reagere på «politisk ukorrekte» uttrykk. Det handler mer om et utgangspunkt for debatten, der man vurderer ens egne intensjoner som moralsk overlegne og tilsvarende underkjenner motstanderens. Her mener jeg vi finner en grunnleggende forskjell på høyresiden og venstresiden i Norge.  

Høyrefolk tror, tross alt, at selv SVere står opp hver dag fordi de vil det beste for Norge. De vil ha en bedre skole, et bedre helsevesen og bedre infrastruktur, de har bare helt forferdelig dårlige ideer for hvordan det skal gjøres. Så finnes det rett nok outrerte deler av høyresiden også, som tror venstresidens egentlige motivasjon er å gjøre folket mest mulig avhengig av staten så de enklere kan kontrolleres. De finner imidlertid liten gjenklang i det etablerte politiske landskapet.  

På venstresiden, derimot, er mistankens hermeneutikk snarere å regne som selve livsnerven for fotfolkets politiske engasjement. Jeg treffer dem på stand hver valgkamp. Stakkars AUF?ere som blir så stille at man nesten kan høre en knappenål falle, når de for eksempel får vite at Høyre slettes ikke ønsker å privatisere hele helsevesenet, men la folk velge mellom offentlige og private tilbud på statens regning. «Jamenn... vi har jo lært på kurs at dere egentlig vil avskaffe velferdsstaten og gi alle pengene til de rike».  

Det er som om jeg kan høre Doktor Relling hviske meg i øret: «Tar De godhetshegemoniet fra en gjennomsnittssosialdemokrat, så tar De livsanskuelsen fra ham med det samme»  

Det er bare å se til den rødgrønne valgkampen i 2013. Det viktigste var ikke å argumentere mot forslagene de borgerlige partiene faktisk fremsatte i sine programmer, men å fortelle velgerne hva vi egentlig ville. De fikk også god hjelp av fagbevegelsen. LOs Wegard Harsvik ga ut en hel bok, som de rødgrønne (men få andre) ivrig trykket til sitt bryst, der han forsøkte å avsløre hvordan Høyre foreslo tilsynelatende fornuftige og moderate endringer, men egentlig planla å gjennomføre kald og kynisk politikk.  

Sosialdemokrater har en fascinerende evne til å strutte av selvtillit, selv når de er på sitt mest parodiske. Aps Eirin Sund er for eksempel like rakrygget i jernbanedebatt på Aktuelt selv om hun ikke har den fjerneste anelse om hva hun vil med jernbanen. Men i motsetning til Høyres Linda Hofstad Helleland har hun i det minste de beste intensjoner, og det er jo tanken som teller.  

Det er i denne sammenhengen jeg bruker begrepet «moralposering». Den sitter i venstresidens DNA, og gjør seg også gjeldende i den pågående flyktningedebatten. Vi kunne selvsagt hatt en debatt med det omforente utgangspunktet at alle parter ønsker å hjelpe, men at vi er svært uenige om hvordan vi skal gjøre det. Det ville imidlertid gjort det vanskeligere å svinge seg i moralsk patos.  

Iversen og Tollefsen mener det er en "retorisk teknikk", når jeg setter penger brukt på å ta imot flyktninger til Norge opp mot hjelp i nærområdene. De påpeker at vi kunne skapt andre rammer ved å spørre om det hadde vært "riktigere å kutte andre steder i statsbudsjettet, eventuelt gjøre en betydelig tilleggsbevilgning?" Det er snodig at denne utfordringen kun går til meg.   For heller ingen av opposisjonspartiene har sagt et kvekk om hvor de vil hente pengene til flere kvoteflyktninger fra. Samme hvor vi lander i spørsmålet om antallet kvoteflyktninger og ekstraordinær hjelp til nærområdene, så må dette finansieres. Derfor er det selvsagt en «trade off» her ett eller annet sted, mellom hvor mye vi kan gjøre begge steder.  

Det retorikeren og sosiologen kaller en «retorisk teknikk» er snarere en politisk realitet: på Stortinget bevilges også godhet over statsbudsjettet. Derfor har Iversen og Tollefsen omsider et poeng, om enn på noe annen måte enn de hadde tenkt, når de skriver at "godhetskapital er en begrenset valuta". Ingen ville husket den gode samaritan om han kun hadde gode intensjoner, og ikke penger i tillegg.  

Doktor Relling forbeholdt livsløgnsbehovet for gjennomsnittsmennesker. I tilfellet venstresiden gjelder det muligens også de mest intelligente av dem. For hva er vel eksempelvis Arbeiderpartiet, hvis de ikke er snillere enn Høyre og FrP? Bare et parti med litt mer utdaterte ideer og litt dårligere løsninger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook