HVA ER POENGET?  - Hvis politikk ikke er en diskusjon om hva som er moralsk gode mål for samfunnet, men har som utgangspunkt at vi allerede er enige om målene, da kan vi jo like godt outsource demokratiet til ekspertene, skriver kronikkforfatterne som svar til Unge Høyres leder Kristian Tonning Riise.
 Foto: Ørn E. Borgen / Aftenposten
HVA ER POENGET? - Hvis politikk ikke er en diskusjon om hva som er moralsk gode mål for samfunnet, men har som utgangspunkt at vi allerede er enige om målene, da kan vi jo like godt outsource demokratiet til ekspertene, skriver kronikkforfatterne som svar til Unge Høyres leder Kristian Tonning Riise. Foto: Ørn E. Borgen / AftenpostenVis mer

Tonning Riises selvmotsigelser

Unge Høyres leder, Kristian Tonning Riise, mener at den fornuftige delen av høyresiden anerkjenner venstresidens motiver. Så hva skal han da med begrepet «moralposør»?

Meninger

Etter at vi besvarte hans åpningsinnlegg fra 28. april om «moralposørene» på venstresiden, kommer Riise med et godt og underholdende motinnlegg den 22. mai.  

Riise lanserte begrepet «moralposør» i forbindelse med Stortingsflertallets ønske om å ta i mot 10.000 syriske flyktninger. Han mener de som vil ta i mot flyktningene bryr se mer om å posere som gode, enn å gå kritisk gjennom egne argumenter.  

Samtidig hevder Riise at hele den fornuftige høyresiden anerkjenner venstresidens motiver. Dette i motsetning til venstresiden, som systematisk mistror høyresidens beveggrunner. Riises viser til flere anektoter fra forrige valgkamp for å underbygge sitt ståsted. Problemet med begrepet «moralposør» er at det slår i hjel det vakre bildet av høyresiden. Moralposør er ikke noe mer enn en merkelapp og en hersketeknikk, som trekker andres motiver i tvil.   

Det er ikke vanskelig å se Riises hovedpoeng: Mange på høyresiden opplever en frustrasjon over at noen setter spørsmålstegn ved deres intensjoner og integritet. Vi betviler ikke at fordomsfulle mennesker på venstresiden unnlater å lytte til meningsmotstanderne, basert på en idé om at intet godt kan komme fra høyre.  

Vi er overbevist om at noen av de som vil «hjelpe dem der de er» genuint brenner for å bedre livssituasjoner for flyktninger i Syria, Libanon, Jordan og Tyrkia. Vi applauderer at Riise utfordrer sitt moderparti til å bruke fem milliarder ekstra i humanitær hjelp.   

Samtidig er det åpenbart at enkelte bruker «hjelpe dem der de er» som et skalkeskjul. Noen ønsker å holde flyktningstrømmen på en armlengdes avstand. Inderlighet og falskhet er altså fordelt langs høyre-venstreaksen.  

Et annet interessant poeng fra Riises side, er anklagen om at folk på venstresiden føler seg moralsk overlegne, og at dette er arrogant. Skal vi dermed anta at folk på høyresiden ikke opplever sine egne standpunkt som moralsk likeverdige med godhetsposørene?  

Det henger ikke på greip. Hvis man mener at et annet standpunkt er bedre enn sitt eget, da har man vel byttet standpunkt? Vi mener tvert imot det er skvært å anta at eget standpunkt er moralsk overlegent. I hvert fall det mest moralske vi kjenner til der og da, så kan en eventuelt skifte mening hvis andre har bedre argumenter!  

Videre ser vi en uklarhet ved Tonning Riises tilsvar. Mener han at det «etablerte politiske landskapet» stort sett deler moralske mål, og kun er uenig om veien til målene, eller er det uenighet om målene også? Han sier: «Vi kunne selvsagt hatt en debatt med det omforente utgangspunktet at alle parter ønsker å hjelpe, men at vi er svært uenige om hvordan vi skal gjøre det». Hvis han er blant de som ønsker å tone ned uenighet om mål, er han ikke alene.  

Frykten for moralsk patos, og den dårlige smaken av ordet «moral», er en del av det samme bildet som Riise peker på som resultatet av «politisk korrekthet». For lederen i Unge Høyre er det politisk korrekte mareritt at ingen skal dømme eller krenke andre.

Ingen skal si at vi har rett og dere tar feil. Vi er enige med Tonning Riise at politisk korrekthet og moralposør ikke er synonymer. Men som retorisk strategi er de parallelle.  

Det er et skjellsord som anvendes av de samme posisjonene, mot de samme posisjonene, med samme ønskede effekt: At meningsmotstanderen skal fremstå som naiv, uselvstendig, uetterrettelig og autoritær. Insisteringen på at vi egentlig er enige, men krangler om virkemidlene, har noe av den samme effekten som politisk korrekthet: ensretting og profesjonalisering av samfunnsstyring.  

Men hvis politikk ikke er en diskusjon om hva som er moralsk gode mål for samfunnet, men har som utgangspunkt at vi allerede er enige om målene, da kan vi jo like godt outsource demokratiet til ekspertene. Hvis uenigheter om rett og galt ikke lenger er interessante, fordi vi dypest sett er enige, da er det jo bare å gå rett til de rasjonelle virkemidlene. Men det er jo ikke slik!  

Nordmenn er rykende uenige om hvordan samfunnet bør se ut. Når den demokratiske debatten koker, er det ikke fordi vi er saklig uenige om hvilket middel som er mest effektivt. Det brenner når folk reagerer emosjonelt og moralsk fordi de mener at middelet tar samfunnet mot et mål medborgeren ikke deler. Eller fordi middelet bryter med normer og verdier som medborgeren holder høyt.  

Et demokrati er et uenighetsfellesskap, og demokratiets bensin er ulike verdensbilder og moralsk uenighet. Riise forteller oss at det kan være frustrerende når meningsmotstandere ikke respekterer ditt alvor, ikke tror deg på din menneskelighet. Da er det forståelig, men ikke redelig, å svare med samme mynt.  

Det er ikke en hersketeknisk å si: «jeg tror mitt ståsted er mer høyverdig enn ditt». Men da bør du fortsette med å si: «og her er mine argumenter — jeg håper jeg kan overbevise deg!» Det er imidlertid en hersketeknisk å si: «Det du nå sier, sier du bare for å fremstå i et godt lys!»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook