— Spiller Leonard i korpset? Jeg ble stoppet i gangen på skolen, av en gutt i klassen til niåringen. Leonard hadde glemt kornetten hjemme, så jeg måtte innom for å levere den til spilletimen. —Ja, han spiller kornett. —Jeg vil spille saksofon, sa gutten og smilte. —Det kan du sikkert få gjøre, jeg tror de trenger noen på det. —Men vi har ikke råd. Mamma sier det er så dyrt.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Prøvde meg på et slags smil for å vise forståelse. Vet ikke om han skjønte det sånn. Jeg måtte finne sønnen min og gi fra meg instrumentet.  

Når barnefattigdom diskuteres i offentligheten er dette eksemplet. Hvor vondt det gjør for barn å bli stengt ute fra fellesskap, som de fleste andre er del av. Unger som ikke får vært med på idretter som krever utstyr. Barn som ikke går i bursdager, fordi de ikke har råd til gaver.   Det slo meg at jeg ikke engang visste hvor mye korpset kostet. Som den middelklassefamilien vi er, med to inntekter fra to fulltidsstillinger, er 1750 kroner (som det viste seg å være) i semesteret en utgift vi kan ha.