«Storhaugs metode» er tittelen på kommentaren sist lørdag, signert Martine Aurdal. Utgangspunktet er norskpakistanske Jeanettes åpne utfordring til Hadia Tajik om hennes giftermål med Stefan Heggelund, som ble en mediesuksess av de store.

Toneangivende aviser i Oslo kunne ha grepet sjansen til å komme på banen for de marginaliserte muslimske jentene og kvinnene. Ingen av dem gjorde dessverre det. Aurdal nevner ikke Jeanettes navn i kommentaren sin, da Jeanette er etnisk pakistaner, akkurat som Tajik? Slik fungerer det i «antirasismens navn» i Norge?

Det forunderlige er at Dagbladet fremdeles — i 2015 — ikke ser ut til å ville ta innover seg alvorlige menneskerettslige utfordringer i landet vårt. Det til tross for at vi har hatt debatt i 23 år om overgrep knyttet til arrangert ekteskap, en debatt som «morsomt nok» ble utløst av en artikkel jeg skrev for Dagbladet 8.november 1993: Ei norskfødt jente på 18 år var blitt tvangsgiftet av pakistanske foreldre på gun point i Kashmir.

Den gang var Aurdal 15 år, og svært nær gifteklar alder i mang et miljø i Norge den gang og i dag. Er det smart av Dagbladet å unnvike vår tids viktigste feministiske kamp? Jeanettes utgangspunkt var legitimt: Maktpolitikeren Hadia Tajik giftet seg med en norsk mann. Hun har selv fremstått som muslim. Da er det tre alternativ: 1. Han har konvertert. 2. Hun er frafallen. 3. Tajik viser fingeren til religiøse autoriteter som unisont ut fra islams tekster fordømmer en muslimsk kvinne som gifter seg med en ikke-muslim. Hun defineres dertil som frafallen, med påfølgende brutale straffer. Dette synet har konsekvenser for titusener av norske borgere.