Etter den siste deporteringen av norske jøder i februar 1943 ville flere NS-topper ha «taterspørsmålet» løst «omtrent slik som jødespørsmålet er det». Men det ble sådd tvil om tyskerne ville ta imot norske tatere/romanifolk. Derfor ble det lansert en løsning på norsk jord.

Våren 1945 lå NS-planen klar. Den ga assimileringspolitikken et mer ytterliggående preg, men innebar ikke et kvalitativt skifte, verken i mål, midler eller begrunnelser.

NS-regimet hadde rådført seg med Norsk misjon blant hjemløse, som både før og etter krigen spilte en nøkkelrolle i statens politikk overfor taterne/romanifolket. Etter frigjøringen fortiet Misjonens generalsekretær sin rådgiverrolle under krigen, men tok — liksom før og under krigen — til orde for en skjerpet politikk. 

1900-tallets politikk overfor taterne/romanifolket ble utformet fra slutten av 1800-tallet av kirkens menn i allianse med venstrestatens politiske elite, godt støttet av et kapitalsterkt borgerskap. «Omstreiferlivet» utgjør en trussel mot samfunnets sosiale, kulturelle og moralske orden, mente presten Jakob Walnum, som i 1897 stiftet omstreifermisjonen (fra 1935 Norsk misjon blant hjemløse).