SYMBOLET PÅ OSLO:  Tigeren utenfor Oslo S ønsker velkommen til byen - en splittet by.
SYMBOLET PÅ OSLO: Tigeren utenfor Oslo S ønsker velkommen til byen - en splittet by.Vis mer

Tigerstadens glefs

Oslo er en splittet by. Delt etter klasse, etnisitet og geografi. Forskjellene er økende, og truer den tillit i befolkningen en storby er avhengig av.

Kommentar

Oslo har et dårlig rykte. I hvert fall blant folk som bor langt fra hovedstaden. Flittige vestlendinger som smelter metall, produserer kraft og oppdretter laks, ser på Oslo som en oppblåst snylter. Et sted der byråkratene dominerer og folk for øvrig lever av å klippe håret på hverandre. Nordpå synes mange Oslo er et avsidesliggende sted, en plass som har glemt helheten i landet Norge. Og slik kan man fortsette til langt inne i litteratur og annen kunst, som gjerne framhever naturen som motvekt til Tigerstadens perverterte sivilisasjon.

Det pussige er likevel at Oslofolk stort sett tar kritikken med godt humør. De har hørt den så mange ganger før, og ellers er de ofte glade i byen sin. Ikke så fanatisk som bergenserne eller så hett som trønderne i Trondheim, men heller med en slags langmodig overbærenhet og visshet om de gode sidene ved byen. Det store mangfoldet i kultur og etniske uttrykk, den solide posisjonen som landets utdanningssentrum, makten som ligger i å være hovedstad, marka osv.

Denne velviljen dekker over at Oslo er en by med store splittelser og enorme sosiale forskjeller. Helt siden utjevningen stanset opp på 70-tallet har forskjellene økt, og det gjenspeiles i alle sosiale parametere: Inntekt, formue, levealder, utdanning, helse, boforhold, etnisk bakgrunn, fattigdom og barns oppvekstvilkår. I pamfletten «Den delte byen», skrevet av forfatteren Heidi Marie Kriznik, og utgitt av den venstreorienterte tenketanken Manifest, belegges disse forskjellene med både analytisk innsikt og statistisk materiale. Her finnes det egentlige Oslo som altfor sjelden gjenspeiles i ordfører Fabian Stangs smilende varme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Oslo har alltid vært en klassedelt by med et geografisk skille som med få unntak har bestått av en velstående, velutdannet og sunn vestkant, og en østkant som scorer dårligere på nesten alt. Fra 30-tallet og et godt stykke innpå 70-tallet minsket forskjellene gjennom en rekke statlige og kommunale tiltak innenfor helsevesen, utdanning, boligbygging, transport og sosiale tilbud. Inntektsforskjellene mellom arbeidere og funksjonærer ble mindre. Den drivende kraften var utbygging av ulike velferdstiltak og gode, offentlige tilbud innen undervisning, bolig og helse.

Så kommer et sakte taktomslag med mer satsing på privatisering og svekkelse av offentlig velferd. Markedsideologien får et generelt hegemoni som samfunnets egentlige grunnlag. I tillegg kommer en omfattende innvandring som endrer byens befolkningssammensetning. Resultatene lot ikke vente på seg: Ny fattigdom, større skiller, en tydeligere etnisk faktor i ulikhetene. Barnefattigdom er et eksempel. Ifølge boka «Den delte byen» lå barnefattigdommen i Oslo på 16.5 prosent, det dobbelte av landsgjennomsnittet. Forskjellen mellom etnisk norske barn og innvandrerbarn er tydelig: Over tre fjerdedeler av alle fattige barn i Oslo har innvandrerbakgrunn. De etniske forskjellene fortsetter inn i skolen og annet dagligliv. På Tøyen skole er 94 prosent av barna ikke-etnisk norske, mens den samme andelen på Slemdal skole i vest er 10 prosent. I bydel Gamle Oslo er det 41 prosent som ikke fullfører videregående skole, i Vestre Aker 14 prosent. Tannhelse og vektproblemer følger samme mønster.

På østkanten bor folk trangere, fritidstilbudet er dårligere og helsa skralere. Forskjellene i inntekt og formue er til dels svimlende. Innenfor postnummer 0786 i Holmenkollen var den skattbare gjennomsnittsformuen 10.4 millioner. På Slemdal er gjennomsnittlig formue rundt seks millioner, 60 ganger mer enn på Enerhaugen. Menn på Sagene har ni år kortere levetid enn menn i vestkantens kjerneområder.

Mye av dette er kjent materiale. Spørsmålet er hva som skal til for å løfte ulikhet opp til å bli et brennende politisk spørsmål. Særlig med tanke på høstens kommunevalg. Den største utfordringen er at høyresiden ser på slike forskjeller først og fremst som et personlig ansvar for den enkelte. Er helsa på østkanten dårlig får folk trene mer og spise sunnere. Dessuten er det viktigst å unngå eiendomsskatt på boliger. Men også Arbeiderpartiet virker lunkent og idéfattig. De tydelige ideene og tiltakene mangler.

Under all utydeligheten ulmer en voksende mistillit. En by som faller fra hverandre i gettoer for fattige og rike, og som utvikler sterke etniske motsetninger og avstander, går en usikker framtid i møte. Det eneste sikre er at det en dag smeller. Høyt og skjærende.