Det tar meg femten minutter å sykle fra der jeg bor i Oslo, oppe ved Markagrensa, og ned til Tøyen. På de femten minuttene sykler jeg fra en bydel med høy levealder, høy inntekt og høy deltakelse både i arbeidslivet, ved valg og i diverse organisasjoner, til en bydel med lav levealder, høy andel av barnefattigdom, og markant lavere deltakelse i storsamfunnet. Ved forrige kommunevalg stemte bare litt over halvparten av Tøyens innbyggere. I fjor var barneskolen der jeg bor den aller beste i hele landet på de nasjonale prøvene for 5. klasse. Barneskolen som ligger ved siden av jobben min, Tøyen skole, var dårligst i hele Oslo. Der er 94 prosent av elevene ikke-etnisk norske og, skal man tro statistikken til skolebyråden, mangler 70 prosent av dem norskferdigheter til å kunne følge ordinær undervisning ved skolestart.

De to døtrene mine er like gamle som mange av jentene som går inn skolegården til Tøyen skole. Jentene mine har best-i-test-ryggsekk, best-i-test-jakker, best-i-test-sko og - sannelig - best-i-test-regntøy. En stund gikk de på så mange idretter at de måtte velge bort enhver for å få tid til å leke. De har hver sin mobiltelefon og en pc på deling. Jentene jeg har sett på Tøyen skole ser ikke ut til å ha noe av dette. Til gjengjeld har ganske mange av dem hijab.